Medieoppslag i den senere tid har fortalt oss at den moderne - og dyktige - lege er en vittig og humørfylt fyr. Men
ville du latt deg behandle av en lege med rød pappnese, store sko og stripete ballongbukser under den hvite frakken?
Blir folk fortere friske hvis vi lystig sprøyter vann på dem fra stetoskopet?
Legen som klovn er knapt gangbar selv i barneavdelingen, men morsomme leger og humor i medisinen er siste mote.
Initiativet ser ut til å komme fra egne rekker: Tidsskriftet har fått humorspalte, det doseres om humorens
helsebringende effekt (1), og vi har fått Nordisk selskap for medisinsk humor (2). Hvorfor denne trang til å fremstå
som &Aelig;sculap i klovnedrakt? Ønsker den bekymrede pasient å møte en lattermild vitsemaker? Bedømt ut fra det
store antall vitser og karikaturer som latterliggjør legene, har nok pasientene et behov for å le av legen. Folks trang
til å karikere maktmennesket, den oppblåste, selvhevdende, griske besserwisser, har alltid vært der (3). Leger deler i
så måte skjebne med politikere, advokater, generaler og lærere. Det er også lite spesielt med “doktorhistorier” av den
typen vi ser i Tidsskriftets humorspalte. Antakelig har rørleggere og postmenn tilsvarende historier om seg selv i sine
medlemsblad.
Folk har til alle tider kjent til at humor er helsebringende og at latter forlenger livet. Den medisinske
humorbevegelse angir at den er i opposisjon til den moderne reduksjonistiske medisin (2). Likevel har de
Cochrane-frelste for lengst startet med kartleggingen av latterens betydning for økningen i tallet (eller var det
reduksjonen?) av all verdens T-celler og lukningen (eller åpningen?) av Ca-kanalene. Med spørreskjemaer (4), graderte
vitser og blodprøver kan medisinsk humor bli sin egen parodi.
Parodi og ironi er for øvrig ansett for å være den intellektuelles humor. Våre strengt formalistiske vitenskapelige
fremstillinger i fagtidsskriftene skriker etter parodier og latterliggjøring. Mange kjente internasjonale tidsskrifter
har regelmessig slike innslag (5), men min oppfatning er at Tidsskriftet i for liten grad eksponerer denne form for
spesifikk medisinsk humor (6, 7).
Det nystiftede nordiske humorselskap angir at det arbeider for humor som overlevelsesstrategi for leger (2). Her
ligger muligens svaret på at humor er blitt så aktuelt. Alle som har opplevd pressede situasjoner - politisk
forfølgelse, okkupasjon og krigshandlinger - vet hvor viktig humor blir i selve overlevelseskampen. Ufarliggjøringen
som latteren representerer, letter presset, angsten og følelsen av ikke å mestre situasjonen. Kan det tenkes at de
siste års økte press på legene - klager, økonomiske krav, bokholdernes styring av helsevesenet og vår minskede
innflytelse på egen arbeidssituasjon - har fått galgenhumoren til å blomstre? Kanskje latter er den beste behandling av
forargelse og følelse av hjelpeløshet. I så fall er det forståelig at doktorhistorier, vitenskapelige studier over
humorens virkning på immunapparatet, parodier og ironier og hele den medisinske humorologi har eksplodert. Som
egenmedisin vil dette sikkert ha gunstig effekt. Dosert som riktig type og i riktige mengder vil den helt sikkert også
ha effekt på våre pasienters situasjon. Men pass på: Man kan også le seg i hjel.
Ragnar Stien
