Sammendrag
Forfatteren savnet et redskap for konstruktiv handling i møter med kronisk lidende pasienter. Hun inviterte en psykolog
til å delta i hennes konsultasjoner med noen av disse pasientene. Dette syntes å gi langt bedre tilfriskning
sammenliknet med hva hun hadde erfart tidligere. Mange av disse pasientene karakteriserer seg selv i ettertid som
friske og er ikke lenger avhengig av stadig kontakt med helsevesenet.
Medisinen bør ta vare på og videreutvikle den naturvitenskapelig baserte biologiske kunnskapen om mennesket. Men i
tillegg til dette er det behov for en utvidelse av forståelsesrammene for hva som gir helse og sykdom. Flere
humanistiske fagkretser har solid og verdifull kunnskap å bidra med.
