Sammendrag
Blant verdiene i denne artikkelserien er det særlig
likhet og brorskap som sprenger rammene for det
individuelle; de er som
rettferdighet knyttet til forhold mellom individer og angir retninger for
fellesskapet. Slik får de sin gyldighet i politikkens verden, også i helsepolitikken. Lik rett til medisinsk behandling
uavhengig av inntekt og sosial status har vært et høyt anerkjent mål for norsk helsetjeneste gjennom hele
etterkrigstiden.
Men enigheten om dette målet kom først etter årelang politisk kamp, der den moderne utgaven av brorskapet,
solidariteten, ble det politiske redskap som bar likheten frem. Drivkreftene kan finnes både i den sosialistiske
arbeiderbevegelsen og i den kristne barmhjertighetstanken, og i den syntese av motsetninger som fant sin foreløpige
balanse i velferdsstaten. Nyere forskning tyder på at god folkehelse, målt som lav sykelighet og dødelighet, fremmes av
sosioøkonomisk likhet i seg selv, og ikke bare av absolutt materiell velstand.
Likhetsidealet er for tiden under press fra nyliberalistiske og populistiske strømninger. Nye økonomiske
styringsmodeller bidrar til at innsatsen i helsetjenesten i stigende utstrekning betraktes som varer i et marked.
Økende egenandeler på helsetjenester og legemidler, privatisering og nye helseforsikringer er hver for seg tiltak som
kan begrunnes med avgrenset og utilitaristisk argumentasjon, men samlet sett gir de fart til driften mot større
ulikhet. Det er imidlertid også tegn i tiden på at likhetsidealet er i ferd med å gjenvinne aksept i befolkningen.
