Sammendrag
Denne artikkelen drøfter hva det vil si å utøve legeyrket med kjærlighet. En av legens viktigste oppgaver er å bygge en
bro mellom medisinen som et “objektivt” fag og den enkelte pasient som et unikt og sårbart individ. De fleste møter
mellom pasient og lege kan foregå på et plan der pasientens dypeste tanker ikke kommer til uttrykk. I slike møter kan
broen være minimalistisk, basert på kompetanse og respekt. I andre tilfeller må broen mellom lege og pasient kunne tåle
helt andre følelsesmessige belastninger for at kommunikasjonen skal bli effektiv og bidra til å skape helse. Å bygge en
slik bro er en utfordring som forutsetter at legen gir noe av seg selv - hvilket kan betraktes som en
kjærlighetshandling. Legen må være villig til å lytte til pasientens budskap og tolerere den smerte som ikke sjelden
ligger gjemt i menneskers liv. Artikkelen inneholder en pasienthistorie (fra psykiatrien) som illustrerer hvordan
anledningen til å berette en fortiet traumatisk historie kan være det første skritt på veien mot helbredelse.
Et annet aspekt ved kjærligheten er ønsket om ikke å krenke den annen part. Dette gjelder også i sammenhenger som
kan virke “nøytrale”. Essayet inneholder en pasienthistorie (fra svangerskapsomsorgen) som illustrerer hvordan bruken
av moderne diagnostisk teknologi kan plassere pasienten (her: hennes ufødte barn) i en uventet og belastende
risikokategori som pasienten ikke har noen mulighet til å påvirke. Historien viser hvor viktig det er at legen påtar
seg ansvaret for å fortolke diagnostisk usikkerhet i et språk som pasienten kan håndtere intellektuelt og emosjonelt.
Forfatteren foreslår begrepet “the grandpa’ factor” for å beskrive et virkemiddel i dialogen med pasienter som stilles
overfor en lav, men skremmende risiko for at noe vil gå galt: Den “medisinske bestefar” holder ikke opplysninger
tilbake, men avslutter bevisst sin forklaring med et personlig og klart budskap om at det er all grunn til å være
optimistisk.
