Sammendrag
Resultatene fra et doktorgradsarbeid utgått fra Statens strålevern diskuteres i denne artikkelen i lys av prinsippene
om berettiget og optimalisert strålebruk. Bruken av røntgendiagnostikk i Norge er studert ved en serie landsomfattende
kartlegginger av antall foretatte undersøkelser (over 5000 målinger av stråledose til pasient ved mer enn 50 sykehus)
samt ved målinger av bildekvalitet ved mammografi og computertomografi. Store variasjoner mellom norske sykehus i
bruken av røntgenundersøkelser ble påvist. Dette kan bety at det er et visst overforbruk av røntgenundersøkelser, at
kunnskapene om hvordan man best skal utnytte apparaturen ikke er god nok, og at det satses for lite på
kvalitetskontroll. Kriteriene for henvisning til røntgenundersøkelse bør presiseres bedre, og prosedyrene må
optimaliseres ved at stråledosene holdes så lave som mulig samtidig som at bildekvaliteten er god nok til at sykdom
oppdages. Et nytt EU-direktiv vil antakelig føre til krav om bedre strålevern innen medisinsk strålebruk, og
utdanningsinstitusjonene vil bli stilt overfor nye utfordringer. Strålevernsarbeid er basert på antakelsen om at all
bruk av røntgenstråling kan medføre en viss helserisiko. Den samlede dosen hos befolkningen fra røntgendiagnostikk er
høy, men for den enkelte pasient vil nytten av å få stilt en diagnose langt overstige eventuell risiko for helseskader
som følge av strålingen.
