Medisin og medisinsk ansvar er blitt tabuord i det politiske vokabularet. I NOU 1998: 21 Alternativ medisin
finner vi imidlertid betegnelsen medisin, men der hører den til gjengjeld ikke hjemme! Studerer man de fire helselovene
som er til behandling i Stortinget, må man lete svært godt for å finne ordet medisin. Det gjelder lov om
spesialisthelsetjenesten, lov om pasientrettigheter, helsepersonelloven og psykiatriloven. I disse lovverkene snakker
man i stedet om helsefag og helsefaglig. Dette er begreper som ikke har noe klart innhold og som ikke lar seg avgrense.
I den sammenhengen er alle som har en fot i helsevesenet helsearbeidere. På en utmerket måte demonstreres her
janteloven: Du må ikke tro at du er noe!
Nå forsøker også psykologene å slå inn en spiker i medisinens likkiste. Det er ifølge dem meningsløst at bare
psykiatere skal kunne ha det faglige ansvaret i forbindelse med tvangsbruk innen psykiatrien. Etter psykologenes syn er
psykiaterne egentlig ignoranter. For å forstå menneskers psykiske lidelser har de bare et åtte ukers lynkurs, mens
psykologene har et mangeårig studium bak seg. Det glemmes helt at medisinere gjennom store deler av studiet møter
pasienter hvor menneskets psyke alltid er en del av helheten. På toppen av et langt klinisk studium og praktisk
erfaring med pasienter kommer spesialistutdanningen i psykiatri som strekker seg over flere år.
Ingen vil benekte at psykologene har stor innsikt i menneskesinnet. Det må være tillatt å peke på at psykiaterne
også har slik innsikt. I tillegg har disse også medisinsk kompetanse. Å likestille de to faggruppene i behandling av
syke mennesker burde falle på sin egen urimelighet. Det viser også praktisk erfaring. Der hvor psykologer leder barne-
og ungdomspsykiatriske poliklinikker, endrer tjenesten karakter i retning av et skolepsykologisk kontor. De
praktiserende legene i distriktet har ikke lenger noe sted hvor de kan henvise barn med psykiske lidelser. Dessverre
ser vi en utvikling flere steder i landet hvor barne- og ungdomspsykiatri og også til dels voksenpsykiatri flyttes ut
av det medisinske fagområdet og inkorporeres i et psykososialt terapeutmiljø. Slike miljøer rekrutterer ikke
psykiatere. Den medisinske kompetansen blir derfor borte. Det diagnostiske og terapeutiske tilbudet til dem som trenger
det mest, blir alvorlig svekket.
Du må ikke tro at du er noe! Jo, faktisk, det skal vi. Vi er medisinere! Vi har en medisinsk kompetanse som ingen
andre yrkesgrupper har. Det må være lov å hevde dette uten å bli beskyldt for å være arrogant og nedlatende overfor
andre yrkesgrupper. Andre utdanninger gir annen kompetanse som også er verdifull. Ingen annen utdanning enn
medisinerutdanningen gir medisinsk kompetanse.
Samtidig som den helsefaglige janteloven brer seg, opplever vi det paradoksale at forventningene til medisinen og
kravet til legen øker. Tidligere kunne pasientene akseptere sin skjebne med metafysiske forklaringsmodeller. Nå kreves
det rasjonelle forklaringer på all sykdom, samtidig som det er en utbredt tro at alt kan behandles. Hvis
behandlingsresultatet blir dårlig, er det fordi noen, nesten alltid legen, har gjort en feil, det vil si at pasienten
er blitt utsatt for medisinsk feilbehandling, også kalt legetabbe. Jeg har aldri hørt om helsefaglig
feilbehandling.
Den medisinske profesjonen er ikke ufeilbarlig. Det er heller ikke den enkelte lege. Vi kan anstrenge oss for å få
mer kunnskap og for å øke den enkelte leges kompetanse, men vi blir aldri ufeilbarlige. Vi må alltid leve med at vi
kommer til kort i mange sammenhenger. Den fantastiske utvikling medisinen har hatt har likevel ikke endret vesentlig på
det grunnleggende i lege-pasient-forholdet. Dette er like viktig som tidligere, selv om både pasientens og legens rolle
hver for seg har endret seg mye. Kommunikasjonen mellom de to blir derfor annerledes. Legens plikt til å se på den
enkelte pasient som unik med sine behov og problemer og pasientens behov for å møte en lege de har tillit til skal
gjøre det som tjener pasienten uten å la seg styre av utenforstående elementer, står like fast i dag som da den ble
formulert av medisinens stamfar Hippokrates.
Vi kan fortsatt være stolte av å være leger. Vi skal fortsatt ta på oss det ansvaret våre pasienter forventer av
oss, men vi må også kreve respekt for vår kompetanse.
Hans Petter Aarseth
president
