Artikkelserien om dyder og verdier i medisinen avsluttes i dette nummer av
Tidsskriftet
Moderne legevitenskap har vokst ut av en naturalistisk filosofi. Går vi til de fire store i det 19. århundres norske
litteratur, fremtrer legen som det opplyste standpunkts mann. Han vet noe de andre er uvitende om: At alle menneskelige
problemer har sin opprinnelse - og løsning - i fysiologien. I en slik verden er presten selvfølgelig skurken.
I dag er helsesektoren et sted for nytenkning. Naturalistene med biologien alene har mistet begeistringen;
på den annen side slår heller ikke sjelens talsmenn med dørene. Fremveksten av nye disipliner som medisinsk
antropologi og medisinsk etikk, for ikke å glemme floraen av alternativ medisin, tyder på at en ny definisjon av
mennesket er under forberedelse: Mennesket er ikke et kroppsvesen, heller ikke et åndsvesen; da det er i stand til å
forstå - empatisk og teoretisk - seg selv og omverden, må det kalles et meningsvesen.
Ifølge de nye antropologiske signaler lever mennesket relasjonelt i kretser av mening, hvor f.eks. den biomedisinske
forståelsesmodell danner én krets, som krysses av andre kretser fra fysiologi til eksistenshermeneutikk, i vekslende
avstand fra fenomenet menneske.
I ettertid kan vi se at dualismen, læren om de to atskilte substanser - ånd og materie, sjel og legeme - som kom med
moderniteten, var en nødvendig forutsetning for oppblomstringen av vitenskap og teknikk. Det var da
objektivitetskriteriet ble innført, med formelen la molécule n’est pas malicieuse (= molekylet er ikke
ondsinnet) at den utstrakte verden ble håndgripelig og omformbar. Hadde det vært “ondsinnet”, kunne det ha funnet på å
spille forskeren et puss!
I dag er det de utilsiktede skadevirkningene av dualismen som kjennes utfordrende. Drømmen om å overvinne dualismen
romsterer i dagens filosofi og enkeltvitenskaper. Og det synes å haste, for de to antagonister, verden og subjektet,
kroppen og sjelen trues med uttørring; verden av overforbruk, sjelen av fremmedfølelse.
Bidragene i Tidsskriftets artikkelserie i de tre siste numrene drøfter dydenes meningskrets, de antikke dyder, de
kristne og borgerdydene. Antikkens dyder, utformet av Platon og Aristoteles og eksemplifisert hos Sokrates, hørte
hjemme i en kosmologi hvor meningen med menneskelivet var klar: Det gjaldt å få del i lykken og det edle liv. Det var
hva dydene skulle “duge” til. De kristne dyder, tro, håp og kjærlighet, har aldri vært ansett for å skulle “duge” til
frelsen; de var reflekser av lyset fra troens gjenstand, lumen ex lumine. Borgerdydene, frihet, likhet og
brorskap, løsrev seg i det 18. århundre fra den antikke dydskosmologi og fikk en spesifikk oppgave; å regulere det
sosiale liv ved å innstifte samfunnsånden, eller “sedeligheten” (Hegel).
Legevitenskapen som vokter grensene mellom liv og død, angår oss alle. At fordypelsen i dydene kommer fra det hold,
viser et fag som er villig til å kvitte seg med gamle fordommer, naturalistiske så vel som spiritualistiske, for å søke
det menneskelige i nye sammenhenger.
Nå kan man riktignok spørre: Utover en yrkesetisk ramme, hva skal vi med dydene i dag? Dydene “duger” i en verden
hvor det hersker konsensus om målet, i en “teleologisk etisk tradisjon” (1). Men hersker det konsensus om noe livsmål i
dag? Er det ikke nettopp bortfallet av finaliteten som kjennetegner moderne livsfølelse? Hva skal man f.eks. med
“tapperheten” når man ikke lenger erfarer noe som meningsfull styrkeprøve? Den antikke tapperhet “dugde” til vern om
den enkeltes liv, til forsvar av Staten, til bekreftelse av “dagens likevekt” i den kosmiske orden. Ser vi ikke tegn på
at den i dag degenererer til atletisme eller olympisk “lek”?
Og rettferdigheten, hva “duger” den til når den ikke opplyses av det edle motiv? Hos Ibsen kalles den en sykdom
(retskaffenhedsfeber) (2), og reformatoren av skole og forskning i Norge, Gudmund Hernes, påstår at “rettferdighet er
rett og slett uforklarlig uten brøkregning” (3). Derfor var det grov urett som ble begått mot arbeiderne i vingården
som fikk lik lønn for ulik arbeidstid. Hittil har man trodd at en helt annen herre hadde privilegium på en slik
utlegning av den hellige skrift (4)!
Vi skal altså ikke være fremmede for den tanke at dydenes gjenkomst skjer samtidig med oppspaltningen av livsmålet.
Og kanskje er det i ferd med å danne seg en ny konsensus: At det normale er at livet ikke har noe mål? Men da er vi på
vei inn i et hedenskap som verden ikke har sett maken til, hvor dydene ikke “duger” til noe annet enn det jeg finner
for godt å bruke dem til, og som jeg kaller “det gode liv”. Man skal derfor vokte seg for å tro at det dreier seg om
etikk når det i dag reklameres for “det gode liv”!
Når dydene - de antikke så vel som de moderne - har særlig relevans innenfor den medisinske yrkesetikk, er det vel
fordi få fag er så formålsrettet som medisinen.
I sin søken etter forbindelsen mellom kropp og sjel er dagens leger nødt til å orientere seg i gråsoner. Et visst
motsetningsforhold synes å danne seg mellom empati og observasjon. I dag er “objektivitet” nærmest blitt et
tabuord.
Det blir spurt: Er empatien et supplement til den medisinske ekspertises spisskompetanse eller et uomgjengelig
forstadium til ethvert menneskelig fortrolighetsforhold? Fundamentaletikken, slik den formuleres av Emmanuel Levinas
(1906-95) (5, 6) og Zygmunt Bauman (f. 1925) (7, 8), hevder at det utgår et imperativ fra Den annens ansikt som
oppfyller begge kravene: Både å være uomgjengelig forstadium til møtet med mennesker og supplement til andre mulige
fortrolighetskilder.
Asbjørn Aarnes
Asbjørn Aarnes (f. 1923), professor i europeisk litteraturhistorie (fransk) ved Universitetet i
Oslo 1964-90. I senere arbeider beskjeftiget med filosofiske (etiske) problemer og oversettelser av franske
filosofer.
