Smågruppedeltakelse blir obligatorisk i etterutdanningen i allmennmedisin
Legers etterutdanning er en livslang prosess. I Norge etablerte man i 1973 tittelen allmennpraktiker Dnlf med en
femårig resertifiseringsordning. Med spesialiteten i allmennmedisin i 1985 fikk man et ytterligere strukturert opplegg
omkring den nye spesialistutdanningen. Veiledningsgruppene ble et obligatorisk element i videreutdanningen, og denne
særegne norske utdanningsmodellen basert på grupper ble beskrevet som en suksess (1). Men etterutdanningskravene dreide
seg fortsatt stort sett om kursdeltakelse, og utfordringene den gang var å få til mer allmennpraktikerrelaterte kurs
der allmennleger ikke lenger bare ble dosert annenlinjetjenestens erfaringer.
Da Olav Rutle overtok som leder for spesialitetskomiteen i allmennmedisin i 1994, startet han arbeidet med å
revidere etterutdanningen. Han hevdet at den tradisjonelle kursformen i mange sammenhenger ikke evnet å få deltakerne
til å endre praksis i lys av ny kunnskap, og at leger trenger forskjellige læringsaktiviteter for å videreutvikle seg
faglig. Senere undersøkelser blant allmennleger i Telemark har vist hvordan kolleger har svært ulike preferanser for
hvordan de helst skaffer seg nye kunnskaper og ferdigheter (2).
I det nye regelverket for etterutdanningen, ble det gitt plass for flere nye og mer praksisnære aktiviteter som
praksisbesøk, felleskonsultasjoner og dags- eller ukesbesøk i annenlinjetjenesten. Smågruppeaktivitet ble sett på som
meget sentralt og blir fra 2003 obligatorisk med 20 timer i hver femårsperiode. Erfaringene med veiledningsgruppene er
gode (1, 3). Smågruppeaktivitet bidrar til å gi deltakerne et lokalt nettverk. En god gruppe vil raskt kunne gi
deltakerne trygghet til å komme frem med faglige problemstillinger de er usikre på, og spørsmål som tas opp vil mye
lettere enn på kurs bli diskutert med utgangspunkt i allmennlegenes hverdag (1, 4). Grupper vil også være et
diskusjonsforum der man ikke kommer utenom å eksponere, og dermed forhåpentligvis også reflektere over, sine rutiner og
holdninger.
Det har allerede i mange år eksistert smågrupper ved siden av eller i forlengelsen av de formelle
veiledningsgruppene (4). Men er det rett å tvinge kolleger inn i en slik læringsform? Kan man trekke slutninger fra
veiledningsgruppenes strukturerte program og over til det villnis av grupper som kan oppstå? Og vil ikke industriens
påvirknings- og medvirkningsmulighet bli ulike mye lettere overfor lokale smågrupper, med de betenkelige konsekvenser
det vil kunne komme til å få? Nyordningen innebærer at kollegene må ta større ansvar for egen læring. I utgangspunktet
må de selv organisere og drive sin egen smågruppe. De må også selv ta ansvar for det faglige innholdet og den
pedagogiske form gruppen skal ha. Et reelt problem er at smågrupper vil kunne være lukket for nye deltakere. Lederne
for fylkenes kurskomiteer er oppfordret til også å ta ansvar for å dra i gang smågrupper som f.eks. i utgangspunktet
bare har som målsetting å være i aktivitet i 20 timer. Veilederkoordinatorene planlegger å få ferdig et idéhefte om
smågrupper i løpet av året. (S. Lundevall, personlig meddelelse).
Filosofien bak det nye regelverket har vært å oppmuntre til og til dels styre kolleger noe mer i retning av
praksisnære aktiviteter. For å øve et mildt press i den retning, ble det besluttet å gjøre smågruppedeltakelse
obligatorisk i etterutdanningen, men bare med 20 timer. Dermed skal ingen bli tvunget til å delta mer enn 20 timer i
det som i verste fall kunne være en dårlig fungerende gruppe. Etter mange år med betydelig kursaktivitet blant
allmennlegene behandler spesialitetskomiteen fortsatt spørsmål om ulike sider ved denne aktiviteten (5) og regner med
at obligatorisk smågruppeaktivitet også vil medføre en rekke problemstillinger som vil måtte løses enten lokalt eller
mer sentralt. De fleste problemer oppstått i veiledningsgruppene har vist seg å bli løst innad i gruppene (1), og det
vil formodentlig også gjelde for smågrupper. Det mangler sikre tall, men siden 1985 har anslagsvis 2000 leger gått i
veiledningsgruppe, og det er således en betydelig gruppeerfaring og gruppekompetanse blant allmennlegene. Lederne for
fylkenes kurskomiteer er oppfordret til å gi tilbakemelding til spesialitetskomiteen om aktiviteter som settes i gang
eller oppstår lokalt, og om hvordan de fungerer. Spesialitetskomiteen vil på sin side samle slikt stoff i sin
halvårlige informasjonsbulleteng Veilederposten som blir sendt kurskomiteene i tillegg til veilederne i
allmennmedisin.
I februar 1999 ble alle spesialitetskomiteene anmodet om å vurdere behov for kurs opp mot andre læringsformer. Det
ble antydet at komiteene burde vurdere om ikke mer praksisnære aktiviteter burde erstatte deler av den nåværende
utdanningsstrukturen. I allmennmedisin er dette arbeidet allerede gjort. Så vil fremtiden gi oss erfaringene - på godt
og vondt.
Kjell Nordby
Kjell Nordby (f. 1948) er allmennpraktiserendelege og leder av spesialitetskomiteen
iallmennmedisin.
