Sammendrag
De kliniske retningslinjene for behandling av høyt blodtrykk, høyt blodlipidnivå og osteoporose har ført til livlige
debatter. De sprikende synspunktene kan delvis forklares med at ulik type kunnskap legges til grunn i ulike fagmiljøer.
En så uryddig debatt kan lett føre til frustrasjon og avmakt blant primærlegene. Blant pasienter og publikum kan
troverdigheten til legers anbefalinger generelt undergraves. Det er derfor nødvendig å klargjøre debattgrunnlaget. Det
må skilles tydeligere mellom ulike trinn i prosessene med å lage og implementere kliniske retningslinjer. I trinn 1
(oppdatering og tolking av kunnskapsbasen) er bl.a. organspesialistene viktige premissleverandører. I trinn 2
(utarbeiding av retningslinjene) er bl.a. ressursrammene og prioriteringene innen helsetjenesten grunnleggende, og det
er viktig å vurdere effekten av tiltakene i den praktiske hverdagen. Her er primærlegene avgjørende. Dersom momentene i
trinn 2 ikke inngår i beslutningsgrunnlaget, blir retningslinjene irrelevante for dem som arbeider i
primærhelsetjenesten.
