Ideen om et bredt sammensatt nasjonalt råd som skulle ha et overordnet syn på spesialistutdanningen, ble lansert av
Haffner-utvalget i 1994. Utvalget var oppnevnt av Statens helsetilsyn og skulle vurdere spesialistutdanningen særlig
knyttet til de indremedisinske og kirurgiske fag.
Ideen ble senere tatt opp i Stortingsmelding nr. 24 (1996-97) Tilgjengelighet og faglighet og vedtatt
gjennomført av Stortinget i 1998.
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling har 21 representanter fra Norsk Pasientforening,
Legeforeningen, de medisinske fakultetene, helseregionene, Kommunenes Sentralforbund, Oslo kommune og staten.
Rådet skal være rådgivende for Sosial- og helsedepartementet eller den departementet delegerer myndighet til i alle
overordnede spørsmål som angår gjennomføringen av og kvaliteten på spesialistutdanning (videre- og etterutdanning) av
leger. Det står videre presisert i mandatet at faglig kjennskap til spesialistutdanningen er sentralt for Nasjonalt råd
og bør reflekteres i representantenes bakgrunn.
Legeforeningen mente at et nasjonalt råd for spesialistutdanning ville ansvarliggjøre de partene som har viktige
funksjoner innen spesialistutdanningen og derved bidra til bedre rammevilkår. Samtidig har vi hevdet at våre faglige
miljøer representert ved spesialitetskomiteene, må være viktige premissleverandører i rådets arbeid. Disse synspunktene
gav Stortinget sin tilslutning til.
Det er Legeforeningens spesialitetsråd som hadde de oppgavene som Nasjonalt råd nå har fått. Legeforeningen har
imidlertid sett nødvendigheten av fortsatt å opprettholde det bredt sammensatte spesialitetsrådet som kan samle trådene
fra spesialitetskomiteene og gi sentralstyret et bedre grunnlag for et overordnet syn på spesialistutdanningen.
Det er ikke tvil om at den nye ordningen fører mer politikk inn i spørsmål som vedrører spesialistutdanningen. De
signaler vi har fått fra våre representanter i det nasjonale rådet, bekrefter dette. Legeforeningen har tatt
konsekvensen av denne endringen. Blant annet vedtok landsstyret i 1998 å endre reglene for spesialitetskomiteene og
spesialitetsrådet, slik at disse nå bare uttaler seg til sentralstyret og ikke til andre instanser, som de tidligere
kunne gjøre. Det er viktig at Legeforeningen utad taler med én stemme.
I nevnte stortingsmelding ble det også foreslått å opprette regionale råd for spesialistutdanningen. Legeforeningen
syntes ikke at dette var en like glimrende idé som å opprette Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og
legefordeling. I stortingsbehandlingen ble de regionale rådenes tiltenkte funksjon betydelig redusert. De skulle ha en
sammensetting som avspeilet Nasjonalt råd og gi innspill til dette.
Stortingets videre behandling av disse sakene har medført at det nå er opp til de regionale helseutvalgene å
bestemme om de ønsker å ha et regionalt råd eller ikke. Så langt har ingen regioner opprettet slike råd. I stedet ser
det ut som om helseutvalgene selv påtar seg den funksjon som de regionale råd skulle hatt. Det er uakseptabelt for
Legeforeningen dersom de regionale helseutvalg gir seg selv et mandat som var tiltenkt et partssammensatt råd. Vi må ha
lov til å regne med at departementet vil sørge for at de regionale helseutvalgene blir ved den lest de var
tiltenkt.
Nasjonalt råd har også fått en viktig oppgave i legefordelingsspørsmål. Det skal gi råd til departementet om hvordan
nye stillinger skal fordeles mellom primærhelsetjenesten og annenlinjetjenesten og hvordan spesialister og
utdanningsstillinger skal fordeles mellom spesialitetene og regionene. Legeforeningen har innflytelse gjennom det
nasjonale rådet, men har også legitime interesser når legekvotene som departementet har fastsatt, skal fordeles på
kommuner og sykehus. Den sistnevnte fordelingen skjer i de regionale helseutvalgene. Legeforeningen må innrette seg
slik at den blir part også i denne prosessen.
Rådet kan bli et interessant og nyttig verksted for å videreutvikle spesialistutdanningen og bidra til å heve
kvaliteten ytterligere. Det må selv ta ansvar for ikke å la politisk spill overstyre faglige vurderinger. Vi må
forvente at rådet sørger for å innhente Legeforeningens faglige råd før det selv gir råd til departementet.
Stillingsstrukturavtalen, som er oppsagt både av Kommunenes Sentralforbund og Oslo kommune, er prolongert ut 2000 i
påvente av at Nasjonlat råd skal vurdere spesialistutdanningen og foreslå endringer i struktur og innhold. Ting kan
alltid gjøres annerledes og det meste kan bli bedre. Jeg har likevel tillit til at mye av den uuttalte kritikken som
lurer bak de organisatoriske endringene, vil vise seg å være uberettiget når partene får mer kunnskap om hvordan
spesialistutdanningen i Norge gjennomføres.
Hans Petter Aarseth
president
