Eklampsi underrapporteres - magnesiumsulfat introdusert i 1906 av nordmann
Eklampsi er kramper som opptrer under graviditet og inntil ti dager etter fødselen, ofte ledsaget av tegn på
preeklampsi og ingen annen påvisbar årsak til krampene. Dette er en sjelden, men fortsatt livstruende komplikasjon for
både mor og foster, og en av de vanligste årsakene til maternelle dødsfall. Årlig dør ca. 500000 kvinner i verden som
følge av graviditet, og ca. 100000 av dem av preeklampsi eller eklampsi (1). I enkelte utviklingsland forekommer
eklampsi hos en av 100 fødende, mens denne komplikasjonen er sjelden i Norge (2). Den betydelige reduksjon (90-95%) i
antall eklampsitilfeller som er sett i den vestlige verden de siste 50 årene, er et eksempel på positive helseeffekter
ved god svangerskapsomsorg og behandling.
Faktisk kjenner vi ikke insidens for eklampsi i Norge i dag. Medisinsk fødselsregister har i perioden 1985-92
registrert 33 tilfeller, det vil si ett eklampsitilfelle per 13913 fødsler (3). Hvis disse tall var korrekte, ville
Norge ha verdens laveste forekomst av eklampsi. Dessverre er det grunn til å tro at det er en betydelig
underrapportering. Vi antar at insidens av eklampsi i vårt land er ca. 5/10000 fødsler som i Storbritannia (4), hvilket
betyr ca. 30 eklampsitilfeller per år. I de siste år har man i det obstetriske miljø blitt oppmerksom på en sannsynlig
underrapportering, og antall meldte tilfeller av eklampsi er nå ca. 20 per år. Dette nærmer seg den sannsynlige
insidens. Vi kan selvfølgelig ikke utelukke at det kan ha vært en reell økning av eklampsi de siste årene, som
rapportert fra Sverige (2). Den antatte underrapportering av en så alvorlig komplikasjon som eklampsi viser at tallene
fra Medisinsk fødselsregister dessverre ikke er pålitelige.
Letaliteten for kvinner med eklampsi er 1-30%, og den perinatale mortalitet 13-30% (2, 4). Den maternelle
dødeligheten skyldes hos 50-60% av pasientene cerebrale katastrofer. Ofte foreligger multiorgansvikt som følge av
karskade og disseminert intravaskulær koagulasjon. Foruten hjernen affiseres ofte lunger, nyre og lever.
De siste 50 årene er det diskutert hva som er den beste behandling av det eklamptiske krampeanfall. Krampene må
stoppes raskt, og kvinnen forløses uansett svangerskapsvarighet. Svangerskapsavslutning er eneste kausale behandling. I
USA har man tradisjonelt behandlet eklampsi med magnesiumsulfat, mens man i Europa stort sett har brukt diazepam. I
1995 ble det publisert en multisenterstudie der 1687 eklampsitilfeller ble randomisert til to behandlingsarmer (1). I
den ene ble magnesiumsulfat sammenliknet med diazepam, i den andre magnesiumsulfat med fenytoin. De som fikk
magnesiumsulfat hadde 52% mindre risiko for nye kramper enn de som fikk diazepam (13% versus 28%), mens det var 67%
reduksjon i risiko ved magnesiumsulfat sammenliknet med fenytoin. Konklusjonen er at magnesiumsulfat beskytter bedre
mot nye kramper enn diazepam og spesielt fenytoin. Med fenytoin var dessuten behovet for intensivbehandling og
perinatal letalitet høyere enn hos dem som ble behandlet med magnesiumsulfat. Man kan innvende at studien er utført i
land med en annen standard på svangerskapsomsorg og behandling under fødsel og derfor ikke nødvendigvis er gyldig for
oss. De fleste land har anbefalt magnesiumsulfatbehandling ved eklampsi, hvilket fremgår av skandinaviske og norske
anbefalinger (2, 5).
Det var overraskende å oppdage at en nordmann sannsynligvis var den første i verden som brukte magnesiumsulfat ved
eklampsi. I 1906 publiserte kirurgen Einar Horn (1875-1907) at han hadde behandlet to pasienter med gjentatte
krampeanfall med magnesiumsulfat injisert i ryggmargens subaraknoidalrom (6). Virkningen var frapperende. Bakgrunnen
for at Horn våget å gi magnesiumsulfat var rapporter om medikamentets gode virkning ved behandling av tetanus. Horn
døde året etter av pneumoni, 32 år gammel (7). Den første artikkel om bruk av magnesiumsulfat gitt intravenøst til 17
eklampsipasienter ble publisert i 1925 (8). Senere er det gitt til millioner av pasienter.
Vi vet lite om hvilke kvinner som utvikler eklampsi, variasjon i kliniske manifestasjoner, behandlingsmåter og ikke
minst de langvarige følgene av å ha hatt eklamptisk anfall. Vi har derfor tatt initiativ til en nordisk eklampsistudie
som startet i september 1998 og skal gå over to år. Samtlige eklampstilfeller i Norge, Sverige, Danmark og Island skal
registreres. Vi regner med å få ca. 200-250 tilfeller. Alle fødeavdelinger kontaktes hver tredje måned og alle
eklampsitilfeller registreres. Vi vil undersøke ved telefonintervju to og seks måneder etter fødselen hvordan det går
med mor og barn. Ved seks måneder tas det også blodprøver fra mor for å undersøke på predisponerende faktorer som for
eksempel trombofili.
Den nordiske undersøkelsen vil blant annet kunne gi følgende informasjon:
- En beskrivelse av alle enkelttilfeller av eklampsi i en toårsperiode
- Hvor ofte eklampsi debuterer før 32. svangerskapsuke, og om denne form for eklampsi er mer alvorlig for mor og barn
enn den som opptrer senere i svangerskapet
- Fordeling av eklampsi før, under og etter fødsel
- Hvor mange som får eklampsi uten klassiske tegn på preeklampsi eller prodromalsymptomer før første
krampeanfall- Resultatet for mor og barn seks måneder etter fødsel
- Hvor mange av pasientene som har sykehistorie eller laboratoriemessige forandringer som predisponerer for
preeklampsi/eklampsi
I den siste norske undersøkelsen om eklampsi fra 1980, var den maternelle letaliteten ved eklampsi 3% og den
perinatale 26%. Hos en tredel av mødrene forelå alvorlig sekvele etter eklampsi i form av permanente pareser, mental
reduksjon, lever- eller nyreskade (9). Vi håper resultatene er bedre nå.
Pål Øian
Tore Henriksen
Alice Beathe Andersgaard
Pål Øian (f. 1948) er professor og spesialist i fødselshjelp og
kvinnesykdommer.
Tore Henriksen (f. 1949) er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og professor i
klinisk ernæring ved Universitetet i Oslo.
Alice Beathe Andersgaard (f. 1961) er spesialist i fødselshjelp og
kvinnesykdommer.
