Et regjeringsoppnevnt utvalg har levert en innstilling om kvinnehelse i Norge
At det er et skrikende behov for tiltak for å bedre kvinners helse i et globalt perspektiv kan illustreres med ett
enkelt tall: Over en halv million kvinner dør fortsatt årlig i tilslutning til graviditet og fødsler. Det er i de
fattigste landene og i land der kvinner har lav sosial status at dødeligheten er høyest. Selv om vi i Norge har en
maternell dødelig på nær null, er vi ikke på verdenstoppen når det gjelder f.eks. levetid. I Norge er forventet
levealder for kvinner 81 år, mens Japan ligger høyere med 84 år. I Europa er Frankrike på topp med 82 år.
Utredningen om kvinners helse i Norge (1) gir et bredt bilde av hvorfor det er mange grunner for å gjøre kjønn og
helse til tema her i landet. Norges internasjonale forpliktelse til å følge handlingsplanen vedtatt ved FNs fjerde
internasjonale kvinnekonferanse har også vært bakgrunn for at sentrale myndigheter nå ønsker å granske forholdene i
vårt eget land.
Utredningen henter kunnskap fra mange fagområder. Resultater fra kvinne- og kjønnsforskning innen sosiologi og
psykologi er sentrale bidrag. I utredningen er dette utgangspunktet: “Kjønn er biologi, og som sådan opplagt relevant
for å forstå sykdom og helse. Men kjønn er også identitet (hvordan vi opplever oss selv som mann eller kvinne),
kulturelle symboler (hvordan vi assosierer visse egenskaper og uttrykk til kvinnelighet og mannlighet) og struktur
(hvordan fordeling av makt, ressurser, arbeidmed videre, er systematisk koblet til kjønn)” (1, s. 14).
I utredningen rettes det et kritisk blikkpå tradisjonelle medisinske sannheter der kjønnsdimensjonen enten har vært
oversett, eller vært basert på diskriminerende oppfatninger av kvinner. Internasjonalt har denne debatten pågått de
siste tiårene. Det er blitt påpekt at store medisinske studier helt manglet kvinnelige deltakere (2). Dette gjaldt
særlig de store hjerte- og karundersøkelsene i USA. Et kontor for kvinnehelseforskning ble tidlig etablert ved National
Institutes of Health i USA, og prosjekter ble startet for å bøte på kunnskapsmangelen f.eks. når det gjaldt forebygging
av hjerte- og karsykdommer hos kvinner. Prestisjetunge medisinske tidsskrifter publiserte oversiktsartiker og temanumre
om kvinnehelse utover i (3-8) 1990-årene. Det ble opprettet egne akademiske sentre og stillinger med dette som
spesialområdet i mange deler av verden.
Her i Norge førte debatten om likestilling og leger til at betydningen av legens kjønn ble tema for
profesjonsforskningen (f.eks. innenfor Legekårsundersøkelsen). Etter hvert som kvinnelige leger gjorde sitt inntok på
flere felter, var de med på å ta opp nye problemstillinger blant sine kolleger. Debatten om hva som er sentrale
medisinske problemstillinger, ble farget av deltakelsen av leger med samme kropp og liknende livserfaring som de
kvinnelige pasientene. Utviklingen av en egen kvinneforskning innen medisin (9), utløste forskningsprogrammer (10) som
bidrog til en utvidelse av kunnskapstilfanget også innen medisin (11, 12). Det er også etablert egne kjernemiljøer
finansiert av Norges forskningsråd og det er opprettet akademiske stillinger. Store frivillige organisasjoner som
Norske Kvinners Sanitetsforening, har opprettet egne fond for kvinnemedisinsk forskning.
Utredningens kapittel om kvinners helse og sykdom er skrevet av sentrale fagfolk. Hjerte- og karsykdommer,
lungelidelser og allergi, infeksjonssykdommer, psykiske lidelser, og legemiddelbruk er noen av overskriftene. Det pekes
på at vi mangler kunnskaper for å forebygge sykdommer hos kvinner som tradisjonelt har vært ansett som livsfarlige for
menn. Hjerte- og karlidelser er den viktigste dødsårsak også blant kvinner. Viktige kreftformer som lungekreft er
økende blant kvinner. Også dødelighet av kronisk obstruktiv lungelidelser øker hos kvinner, mens den minker blant
menn.
Kvinner rammes hyppigere av enkelte kroniske sykdommer. Utredningen peker på at det bør legges større vekt på
sykdommer som osteoporose, muskel- og skjelettsykdommer og mentale lidelser. Felles for disse tilstandene er at de har
hatt lav status og blitt gitt lav prioritering i helsevesenet. Utredningen peker på utfordringer når det gjelder
kunnskapsutviklingen omkring slike tilstander. Det foreslås opprettelse av forskningsmiljøer ved alle medisinske
fakulteter og midler til grunnleggende forskning om kjønnsforskjeller i forekomst, risiko og utvikling av sykdom.
Helsetjenesten utfordres til i større grad å legge vekt på kontinuitet i behandlingen. I utredningen påpekes behovet
for særtiltak for enkelte grupper, som for eksempel kvinner som har vært utsatt for vold. Her blir det foreslått å
opprette et eget kvinnevoldsutvalg for å forbedre ulike etaters innsats for å forebygge vold mot kvinner. Det
etterlyses også en reell brukermedvirkning. F.eks. må kvinner selv med i beslutningene når nye modeller for
svangerskapsomsorg, føde- og barselinstitusjoner skal vurderes. Men også innen andre områder tas det til orde for at
brukerkunnskap må anerkjennes som en gyldig og viktig kunnskapskilde.
Utredningen inneholder mange konkrete forslag med relevans for klinikk, forvaltning og forskning. Den har allerede
vakt debatt i mediene og i Tidsskriftets spalter (13-15). Den presenterer viktig kunnskap. Jeg håper man her ikke nøyer
seg med å lese medieoppslag, men går til selve kilden for å granske holdbarheten av konklusjonene. Man kan være enig
eller uenig, uansett bør utredningen stimulere til selvrefleksjon og handling. Det trenger vi i bestrebelsene for å
skape et likeverdig helsevesen for begge kjønn.
Berit Schei
Berit Schei (f. 1950) er spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer og professor i
kvinnehelse ved NTNU
