Sammendrag
Det er påvist stor variasjon i behandlingen av rygglidelser, og uførhet på grunn av slike tilstander inntreffer stadig
hyppigere. I flere land har man derfor utarbeidet praksisretningslinjer med anbefalinger for ryggomsorgen. Hvis slike
retningslinjer skal gi bedret resultat for pasienter som søker behandling, må de gi valide anbefalinger. Jeg har
sammenliknet ti praksisretningslinjer for ryggomsorg. Praksisretningslinjene er hentet fra ni vestlige land og er fra
perioden 1987-97. Det er betydelig variasjon i de rådene som gis, og forskjellige metoder i utarbeidingen av
praksisretningslinjene er benyttet. Sannsynligheten for at praksisretningslinjer gir valide anbefalinger er størst når
de er systematisk utviklet etter kunnskapsbaserte metoder. En uformell konsensus av eksperters meninger har ofte større
feilkilder. Jeg konkluderer med at de amerikanske praksisretningslinjer fra 1994 og de britiske praksisretningslinjer
fra 1996 er de som med størst sannsynlighet gir valide anbefalinger og som dermed er de beste alternativene for
klinikere.
