Sammendrag
Årelating har sannsynligvis vært brukt helt fra begynnelsen av den medisinske historie. Frem til slutten av
middelalderen var metoden hovedsakelig begrunnet i den klassiske greske humorallære.
De store naturvitenskapelige oppdagelser og medisinske fremskritt som skjedde på 1500-tallet og senere, svekket ikke
troen på årelating. Fremtredende leger som Andreas Vesalius (1514-64), William Harvey (1578- 1657) og Thomas Sydenham
(1624-89) anbefalte fortsatt årelating, og forslag om å evaluere metoden i kontrollerte kliniske forsøk, ble avvist. I
1830-årene hadde bruken av blodsugende igler sin storhetstid i Europa. I Norge ble årelating omtalt i kongelige
forordninger fra 1200-tallet, og årelating fikk stor utbredelse i folkemedisinen. Etter 100 år i skyggen av moderne
behandlingsmetoder har ny kunnskap om prevalens av jernoverskudd og sammenheng mellom jernoverskudd og sykdom ført til
at årelating igjen tas i bruk.
