Sammendrag
Diagnostikk og utredning av tilstander forenlig med kronisk utmattelsessyndrom håndteres ikke konsekvent etter
internasjonalt anbefalte retningslinjer, og det eksisterer en motstand mot å stille diagnosen på barn.
Kognitive forstyrrelser, mangel på energi, smerter og symptomenes inkonstans paret med manglende kjennskap til
sykdommens naturlige forløp forklarer noe av problemene som oppstår i kommunikasjonen mellom pasienter/pårørende på den
ene side og behandlingsapparatet på den annen.
Her belyses den avmakt verken pasienter, pårørende eller behandlere kan avhjelpe uten å akseptere sykdommens reelt
invalidiserende natur heller enn å bygge modeller basert på udokumenterte forestillinger om psykiske faktorers
innflytelse på sykdomsutviklingen.
