Forhandlingene om endringene i normaltariffen er gjennomført som forutsatt, slik at Regjeringen kunne legge frem det
nødvendige beslutningsgrunnlag til Stortinget før sommerferien. I protokollen fastsettes rammen for årets oppgjør, slik
at driftstilskudd og fond økes med 3,5% og takstene i normaltariffen økes med 4,1%, inkludert 15 millioner kroner til
kirurgiske takster.
Forhandlingene tar utgangspunkt i at praktiserende leger skal ha en inntektsutvikling på høyde med sammenliknbare
grupper og dessuten få dekket inn økte kostnader slik det kan dokumenteres eller sannsynliggjøres. Ingen av elementene
baseres på matematikk. Det vil være skjønnsmessige vurderinger og vektlegging av forskjellige elementer på ulik måte,
slik at avstanden kan være ganske stor mellom krav og tilbud i begynnelsen av forhandlingene. I prosessen krymper
avstanden, og til slutt ender man opp med et tilbud som hvis det ikke aksepteres, må forkastes med de konsekvenser
dette får. I år valgte Legeforeningen å akseptere statens tilbud selv om ikke alle våre krav er innfridd. Når
normaltariffens satser øker med ca. 4%, vil det gi de praktiserende legene en inntektsvekst som sannsynligvis blir noe
bedre enn den sykehuslegene får.
Kostnadsveksten er beregnet til ca. 4,5%. Først og fremst skyldes det lønnsøkning for legens hjelpepersonell. Det er
også gitt en viss kompensasjon for økte kostnader til regnskap/revisjon med bakgrunn i økte krav til regnskapsførsel.
En undersøkelse Legeforeningen gjennomførte i forkant av forhandlingene, viser at de aller fleste praktiserende leger
nå bruker profesjonell hjelp til regnskap.
Hvert femte år gjøres en såkalt inntekts- og kostnadsundersøkelse for praktiserende leger. Gjennom disse skal man se
om de forutsetningene partene har lagt til grunn ved forhandlingene, har slått til. Den siste undersøkelsen ble gjort i
1995, men på grunn av endringer i regnskapsskjemaene og relativt dårlig deltakelse fra våre medlemmers side, gav ikke
den siste undersøkelsen ønskede svar. Partene er derfor enige om å gjennomføre en ny undersøkelse på grunnlag av
regnskapstallene for 1998. Overfor medlemmene er det nødvendig å peke på at Legeforeningen trenger den informasjonen
man kan få gjennom slike undersøkelser for å gjennomføre gode forhandlinger.
Ved siden av de ordinære forhandlingene reiste Legeforeningen tre problemer som vi ønsket å få belyst.Det er en
alminnelig oppfatning at mange legekontorer er for dårlig bemannet med hjelpepersonell. Dette går blant annet ut over
telefontilgjengelighet for pasienter og samarbeidspartnere. Driftstilskuddsklassene setter noen normer for
hjelpepersonellfaktoren. Disse har stått urørt siden 1984. Legens ansatte genererer i liten grad inntekter direkte.
Økte personalkostnader kan heller ikke utliknes ved økte priser. Vi ønsket derfor å se på driftstilskuddsklassene for
eventuelt å øke både kravet til personell og driftstilskuddet. Med begrunnelse i en eventuell snarlig omlegging av
finansieringen for allmennpraksis i forbindelse med en fastlegeordning, ville ikke motparten diskutere dette
temaet.
Ansatte ved legekontorene ønsker å bli tilgodesett med pensjonsordninger på lik linje med det offentlige ansatte
har. Dette er etter Legeforeningens syn et rimelig krav. En pensjonsordning er imidlertid ikke gratis, og heller ikke
slike utgifter kan legen ta inn ved å øke prisene. Vi mener derfor at legens oppdragsgiver må bidra til finansieringen.
Heller ikke dette ville motparten ha som forhandlingstema.
Det tredje elementet vi tok oppe var spørsmål om en alternativ finansiering av legevakt som kunne legge til rette
for en omorganisering av legevakten på linje med det man har gjennomført som et prosjekt i Namdalen i Nord-Trøndelag. I
utgangspunktet ble også dette kravet avvist fordi problemet er for komplisert. Det ble imidlertid enighet om å nedsette
et partssammensatt utvalg som med kort frist skal utrede de praktiske og økonomiske konsekvenser av en endret
finansieringsordning. Legeforeningen føler seg trygg på at en omlegging slik foreningens legevaktutvalg foreslo, vil
føre til betydelige offentlige besparelser, riktigere bruk av helsevesenet og bedre kvalitet på legevaktarbeidet. Det
er derfor vi med stor forventning går inn i et slikt utvalgsarbeid og regner med at det vil legge til rette for at vi
kan få en alternativ finansieringsmåte for nattevakt basert på timetakst istedenfor stykkpris. Vi er overbevist om at
en slik omlegging er den enkeltsak som på kort sikt best kan bidra til å sikre rekruttering og stabilitet i
allmennlegetjenesten.
Når Legeforeningen valgte å akseptere statens tilbud, er det ikke minst på grunn av den sist omtalte protokollen. Vi
skulle gjerne hatt noe mer til å justere de forskjellige takstene som nå i flere etapper er blitt “mishandlet” gjennom
Stortingets vedtak om egenandelsøkninger. Årets forhandlinger førte til et skritt i riktig retning. Om skrittet var
stort nok, kan man alltids diskutere.
Hans Petter Aarseth
president
