Et beskjedent tiltak med god smitteforebyggende effekt
Sykehusinfeksjoner er et betydelig problem i mange sykehus. En økende andel av de bakteriene som forårsaker
sykehusinfeksjoner, er blitt antibiotikaresistente. Selv om antibiotikaresistens kan oppstå utenfor sykehus, er det i
sykehus resistensproblemene kommer til syne først. Det er en betydelig risiko for spredning av bakterier, inkludert
resistente bakterier, i sykehus (1).
Det er gjennomført fire landsdekkende undersøkelser av sykehusinfeksjoner i Norge i tidsperioden 1979-97 (2). Dette
har vært prevalensundersøkelser, og andelen pasienter som hadde sykehusinfeksjon på undersøkelsesdagen, har i disse
undersøkelsene ligget på 6-7%. De hyppigst forekommende infeksjonene er urinveisinfeksjoner, kirurgiske sårinfeksjoner,
nedre luftveisinfeksjoner og septikemier.
For at sykehusinfeksjoner skal oppstå, må mikrober i et tilstrekkelig stort antall overføres fra en kilde til et
tilstrekkelig mottakelig sted hos en vertsorganisme. Overføring fra en vertsorganisme eller fra et miljøreservoar ved
direkte eller indirekte kontakt eller dråpekontakt er den enkleste måten bakterier overføres på. Indirekte
kontaktoverføring er den mest alminnelige smittemåten for bakterier i sykehus. Dette skjer hyppigst ved indirekte
overføring mellom pasienter via helsepersonalets hender (3).
Forebygging av og kontrolltiltak mot sykehusinfeksjoner er rettet mot tre ledd i smittekjeden. Dette er tiltak for å
eliminere eller avgrense reservoarene for mikrober, tiltak for å bryte smittemåtene og tiltak for å beskytte
vertsorganismen mot infeksjonssykdom. Det viktigste og mest verdifulle tiltak mot sykehusinfeksjoner er rutinemessig
håndvask før, mellom og etter pasientkontakt i sykehus (3).
Allerede i 1847 viste Ignaz Semmelweiss (1818-65) betydningen av håndhygiene for å forebygge overføring av
infeksjoner i sykehus (4). Mange sykehusinfeksjoner er forårsaket av at bakterier overføres fra pasient til pasient via
helsearbeidere som ikke har vasket hendene mellom pasientkontakter (5).
I en intervensjonsstudie i en intensivavdeling ble det klart demonstrert at dårlig håndhygienepraksis var assosiert
med høy infeksjonsfrekvens, mens god håndhygienepraksis var assosiert med lav infeksjonsrate (6).
I en undersøkelse foretatt i intensivavdelingen ved to store norske sykehus ble det funnet at helsepersonell vasket
hendene i ca. 50% av de tilfellene der håndvask anbefales (7).
Basale sykehushygieniske prinsipper eller standardtiltak er grunnleggende for effektiv forebygging og kontroll av
sykehusinfeksjoner. Standardtiltak er alt som tar sikte på å redusere risikoen for overføring av sykdomsfremkallende
mikrober fra både kjente og ukjente smittekilder i sykehus, og rettes mot alle pasienter, uavhengig av diagnose eller
mulig infeksjonstilstand. Standardtiltakene skal verne alle pasienter mot smittestoffer i alle kroppsvæsker, sekreter
og ekskreter, uavhengig av om væskene inneholder synlig blod. Tiltakene retter seg også mot hud som ikke er intakt og
mot slimhinner. Standardtiltakene er laget for å redusere mulighetene for overføring av mikrober fra både kjente og
ukjente smittekilder i sykehus (8).
Av ni spesifiserte standardtiltak som har ovennevnte formål, er håndhygiene det første og viktigste. Personalet skal
vaske hendene etter kontakt med blod, kroppsvæsker, ekskreter og forurenset utstyr, selv om hansker er brukt. Hendene
skal vaskes umiddelbart etter at hanskene er tatt av, mellom pasientkontakter og ved andre forhold der det er viktig å
hindre overføring av mikrober til andre pasienter fra omgivelsene. Det skal enten brukes vanlig såpe og engangshåndklær
eller hånddesinfeksjonsmidler ved spesielle forhold (8, 9).
Til tross for rikelig og lett tilgjengelig informasjon for helsepersonell om håndhygiene, synes det ikke å være
samsvar mellom viten og praksis. En nylig publisert undersøkelse fra et undervisningssykehus i Sveits viser at
etterlevelsen er moderat (10). I 2 834 observasjoner der håndvask burde vært gjennomført, var etterlevelsen bare 48%.
Etterlevelsen var lavere i intensivavdelinger enn i vanlige medisinske avdelinger. Det er nettopp i intensivavdelingene
at konsekvensen av smittespredning er størst. En lederskribent i Annals of Internal Medicine mener tiden er inne for å
aksjonere på grunnlag av dette, da håndhygiene er et viktig tiltak mot smittespredning i sykehus (11).
Det synes imidlertid ikke å være enkle løsninger. En viktig forutsetning for god håndhygiene er at det gis mulighet
for å kunne vaske hendene. Et stort antall korridorpasienter og overbelegg gjør dette vanskelig (1). I tillegg til
kontinuerlig opplæring og motivering av helsearbeidere må også sykehuseieres ansvar for å legge forholdene til rette
for gjennomføring av det viktigste sykehushygieniske tiltak - håndhygiene - påpekes.
I Norge har vi et klart dokumentert sykehusinfeksjonsproblem (2). Vi har fortsatt relativt lav insidens av
sykehusinfeksjoner forårsaket av resistente bakterier, men det siste året har det vært en økende tendens til flere
infeksjoner forårsaket av meticillinresistente stafylokokker (MRSA) (12). I planen for å motvirke antibiotikaresistens
er det presisert at i tillegg til en rekke tiltak for riktig antibiotikabruk må vi gjeninnføre og forsterke gode
sykehushygieniske tiltak.
Det må derfor være viktig ved inngangen til et nytt århundre å minne om hva Conly og medarbeidere sa i 1989: “Simple
handwashing is the single most important and yet the single most neglected, fundamental rule of infection control” (6).
La oss derfor håpe at det blir en tid fremover i norsk helsevesen da det viktigste enkelttiltak mot overføring av
sykehusinfeksjoner - håndhygiene - blir det mest anvendte.
Arve Lystad
Arve Lystad (f. 1932) er avdelingsoverlege ved Folkehelsa med ansvar for infeksjonsepidemiologi
og smittevern i samfunn og sykehus og professor i forebyggende infeksjonsmedisin ved Universitetet i
Oslo.
