Tilgang til moderne informasjonsteknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig forutsetning
for å bedre legers beslutningsgrunnlag
“Man tager hvad man haver,” er blitt det folkelige motstykke til de sofistikerte ingredienskrav i Hanna Winsnes’
(1789-1872) berømte kokebok. Å gjøre det beste ut av det som er tilgjengelig, er i sin alminnelighet en prisverdig
egenskap. Dessverre kan denne nøysomheten iblant også føre til at man unnlater å skaffe seg det som skal til for å
gjøre jobben optimalt. Særlig gjelder dette manglende informasjonsinnhenting.
I dette nummer av Tidsskriftet viser Louise Forsetlund & Arild Bjørndal at norske samfunnsmedisinere stort sett
nøyer seg med den informasjon de har for hånden. De anvender litteraturdatabaser i liten grad, de har dårlig tilgang
til bibliotektjenester og de bruker sjelden vitenskapelige artikler (1).
I de snart fire år som er gått siden Forsetlund & Bjørndal foretok sin datainnsamling, har det skjedd en liten
informasjonsteknologisk revolusjon. Fra å være en kuriositet er Internett blitt et reelt og stort informasjonstilbud
også til legene. Kanskje blir Internett fremtidens primære publiseringsforum for all medisinsk forskning (2)? Likevel
er det ikke sikkert at samfunnsmedisinernes bruk av databaser og litteratursøk har forandret seg i særlig grad. Og selv
om mange mente at det er vanskeligere å finne informasjon om samfunnsmedisinske enn om kliniske problemer (1), er det
ikke uten videre slik at samfunnsmedisinerne er mye dårligere enn leger flest til å bruke vitenskapelig litteratur som
underlag for sine beslutninger.
Når tre av fire samfunnsmedisinere synes det er tungvint å få tak i informasjon og vanskelig å vite hvor man skal
søke, er det lett å forstå at Forsetlund & Bjørndal konkluderer med at “samfunnsmedisinerne trenger spesielt tilpassede
informasjonstjenester” (1). Det har de sikkert rett i, men hvor nødvendig det enn er med slike nye tjenestetilbud, er
det ikke tilstrekkelig for å endre legers informasjonsbruk.
En oversikt over undersøkelser av legers bruk av elektroniske informasjonssystemer viser at tilgang ikke er nok for
å sikre at slike tjenester blir brukt. Ulike studier viser at selv leger som har god tilgang til elektroniske
søkesystemer, bruker dem gjennomsnittlig bare fra 0,3 til ni ganger per måned (3). Delvis skyldes nok dette at de
elektroniske søkesystemene er mangelfulle og uhensiktsmessige (3), og bekrefter således Forsetlund & Bjørndals påpeking
av behovet for spesielt tilpassede systemer (1). Det viser seg imidlertid at leger heller ikke er særlig gode til å
vurdere om og når de har behov for å søke kunnskap utenfra (4). I tillegg kommer tidspresset. Vår tid og vår
oppmerksomhet må fordeles på stadig flere oppgaver og informasjonskilder, og det blir således mindre tid til hver.
Tidsskriftets siste leserundersøkelse, som også publiseres i dette nummeret, viser at 70% av legene sjelden får tid til
å lese alt de har lyst til selv i våre spalter (5).
Dessuten er det grunn til å tro at gammel vane og evnen til å klare seg med det som er for hånden, hindrer mange i å
ta de nye hjelpemidlene i bruk. Å forandre legers informasjonshåndtering er formodentlig like vanskelig som å forandre
deres atferd for øvrig. Forsøk på å endre legers kliniske praksis viser at det er flere faktorer som har betydning for
faglig atferdsendring. De viktigste er: administrative regler, økonomiske incentiver (og straffereaksjoner),
tilbakemeldingssystemer, utdanning og involvering og engasjement av legene selv i endringsprosesser (6).
For å forstå både nytten og begrensningen av moderne informasjonsteknologi må opplæring i bruken av slike tjenester
integreres i legers videre- og etterutdanning. Allerede i grunnutdanningen må leger lære når informasjonssøk bør
gjøres, hvor og hvordan de bør gjøres og ikke minst hvordan resultatene av slike søk bør tolkes og brukes (7).
Utvikling av tjenlige søkesystemer er viktig, men utvikling av motivasjon for å bruke dem er kanskje den aller
viktigste suksessfaktor. Som ellers når store forandringer står foran oss, er det lett å glemme at de største
hindringer ofte finnes mellom egne ører.
Magne Nylenna
Magne Nylenna (f. 1952) er redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening.
