Høringsfristen for NOU 1999: 15 Hvor nært skal det være. Tilknytningsformer for offentlige sykehus, er gått
ut og debatten om temaet er igjen aktuell. En gruppe leger har skrevet en motmelding til Sørensen-utvalget som omtales
i dette nummer av Tidsskriftet (side 3058).
Jeg hadde gleden av å være med i det bredt sammensatte Sørensen-utvalget der mangfoldet i norsk helsevesen var
representert. Det var en lærerik prosess som munnet ut i en klar anbefaling fra et massivt flertall. Jeg sluttet meg
til denne gruppen. Det er min bestemte oppfatning at flertallet i utvalget legger til grunn den samme målsetting for
vårt sykehusvesen som forfatterne av motmeldingen har. Hele Sørensen-utvalget ønsker fortsatt et offentlig sykehusvesen
med politisk styring som skal sikre et likt tilgjengelig, relevant og faglig godt helsevesen for alle i tråd med
nasjonale helsepolitiske mål.
En forutsetning for å nå dette målet er at de offentlige sykehusene holder en kvalitativ og kvantitativ standard som
tilfredsstiller befolkningens behov. Politisk styring av disse behovene har vist seg å være svært problematisk. Jeg
mener derfor at det vil være tjenlig å si seg enig i målene og bruke kreftene til å diskutere hvilke virkemidler som er
mest hensiktsmessige for å nå dem.
For å anskueliggjøre hvor problematisk det er for mange sykehuseiere at institusjonen styres som
forvaltningsbedrift, tillater jeg meg en karikert beskrivelse av situasjonen: Sykehusets budsjett vedtas ved årsskiftet
eller litt ut i det nye driftsåret basert på antatt fylkeskommunal økonomi. Mot sommeren registreres forventede
underskudd med påfølgende pålegg om innstramninger. Sykehuseierne får ikke gjennomføre det de selv mener er nødvendig
for å stramme inn budsjettet, fordi tiltakene vil gå utover pasientbehandlingen. Sent på høsten kommer det
tilleggsbevilgninger fra Stortinget og departementet med krav om økt produksjon. De friske pengene må brukes innen
utgangen av året. Sykehusene rekrutterer dårlig, ansettelser tar evig lang tid og gjøres ofte til politiske saker.
Innkjøp av enkle utstyrsenheter som kunne effektivisere driften betydelig, kan kreve års saksbehandling.
Mange sykehuseiere har grepet fatt i problemstillingen og blant annet forsøkt å gi sykehusets ledelse større
fullmakter. Motstanderne av fristilling viser til dette og hevder at alt man kan oppnå med fristilling også kan oppnås
i en forvaltningsbedrift. Dette er kanskje mulig i teorien, men i praksis er det umulig. Selv Stortinget unnlater ikke
å blande politikk inn i saksbehandlingen på detaljnivå ved statens sykehus. Når mediene og sterke pressgrupper retter
oppmerksomheten mot en enkeltsak, blir det umulig for politikerne, som gjerne skal gjenvelges, å la være å blande seg
inn.
Fristilling av sykehus som et eventuelt selvstendig rettssubjekt betyr ikke mindre politisk styring, men annerledes
politisk styring. Sykehuseieren må ikke bare treffe vedtak om hvor mye penger som skal brukes til sykehuset, men i
tillegg beskrive hva sykehuset skal gjøre for disse pengene. Det kan stilles krav både til kvalitet og kvantitet ikke
bare i pasientbehandling, men i undervisning, utvikling og forskning. 30 års erfaring med sykehusene som
fylkeskommunale forvaltningsbedrifter har på ingen måte overbevist om at sykehusets mangfoldige oppgaver blir ivaretatt
i denne styringsformen.
Fristilling av sykehusene er intet sesam, sesam. Ordningen vil medføre både problemer og muligheter. Mange
rammebetingelser vil være uendret og de regionale helseplanene skal fortsatt beskrive funksjonsfordelingen mellom
sykehusene. Hvert enkelt sykehus, fristilt eller ikke, må fylle sine forpliktelser innen denne rammen. Fylkene vil
fortsatt ha ansvar for å tilby innbyggerne en forsvarlig spesialisttjeneste.
Men i tillegg inntrer et slags marked, enten man liker det eller ikke. Pasientene får rett til å velge sykehus,
innsatsstyrt finansiering vil styre inntektene og det vil komme metoder for å beskrive kvalitet i behandling. Vi må
åpne for at sykehuseierne kan bruke disse mulighetene på en fornuftig måte. Hvis et sykehus gjennom god drift kan
fristille marginale ressurser som kan gi flere pasienter behandling og bli et attraktivt sykehus både for pasienter og
ansatte, kan fristilling vanskelig beskrives som en ulempe, heller ikke for samfunnet.
Hans Petter Aarseth
president
