Tiden er inne for regelmessig og åpen rapportering av resultatene av kirurgisk behandling ved
norske sykehus
Norske sykehus har tradisjon for å evaluere kirurgisk behandling. En rekke tiårsmaterialer, eksempelvis for koronar-
og klaffekirurgi, har bekreftet en gjennomgående god standard (1, 2). Viktige faktorer som i høy grad avgjør letalitet
og morbiditet er andelen av øyeblikkelig hjelp, pasientenes alder og hvorvidt de er operert tidligere. I materialene
finnes også en del “ankepasienter”, det vil si pasienter som har fått avslag ved sykehus med høyere terskel for å
akseptere høyrisikopasienter. Enkelte pasienter som trenger spesialbehandling, for eksempel perioperativ dialyse,
henvises til sentre med denne kompetanse. Alle disse forhold gjør det svært vanskelig å sammenlikne resultater. Bruk av
skåringssystemer for å bestemme pasientrisiko er ennå ikke i allment bruk (3, 4).
I kjølvannet av Bristol-saken, som tidligere har vært omtalt i Tidsskriftet (5, 6), er kravet om at sykehusene
fortløpende skal offentliggjøre resultater blitt aktualisert og forsterket. Bristol-saken avdekket at resultatene ved
hjertekirurgiske inngrep hos barn i perioden 1988-95 var meget dårlige med høy letalitet og morbiditet (7). Tre leger
ble dømt, to fordi de hadde fortsatt å operere til tross for at de kjente resultatene, og en fordi han som leder burde
ha kjent resultatene. Dette har ført til krav om kontinuerlig offentliggjøring av kirurgiske resultater ikke bare for
hver enkelt avdeling, men også for hver enkelt kirurg, slik det har vært vanlig i enkelte amerikanske delstater.
Norsk thoraxkirurgisk forening har siden 1994 registrert samtlige hjerteoperasjoner i Norge og fremlagt resultatene
i form av en årsrapport. Hvert senter får tilsendt egne og samlede resultater, men foreningen offentliggjør kun
resultater for det samlede landsmateriale (8). I dag rapporterer sykehusene kun utskrivningsstatus, det vil si
sykehusletalitet. Registeret har ikke fått konsesjon fra Datatilsynet for å benytte personnummer og har derfor ikke
mulighet for å beregne 30-dagersletalitet.
Tiden er nok nå moden for en større åpenhet med hensyn til operasjonsresultater (9). Det ville være naturlig for
Norsk thoraxkirurgisk forening å ta fatt på denne saken, for eksempel ved ikke bare å presentere, men også forklare
resultatene på Internett. Spørsmålet om å relatere resultatene til det enkelte medlem av teamet er vanskeligere. Ved
Thoraxkirugisk avdeling, Rikshospitalet, har vi gitt hver enkelt kirurg, anestesilege og perfusjonist anledning til å
ta ut kvalitetsrapporter og dermed sammenlikne egne resultater med avdelingens gjennomsnitt. Det er avdekket
forskjeller i letalitet, morbiditet og ressursforbruk (respiratortid, liggetid, blodforbruk etc.), men forskjellene er
langt mindre enn forskjellene i pasientprofilene skulle tilsi. Langt på vei ser det ut til at høyrisikopasienten kommer
relativt godt ut av sammenlikningen, fordi de opereres av de mest erfarne kirurger. Foreløpig har jeg vanskelig for å
se at offentligheten kan være tjent med å få presentert individuelle resultater, men som ledd i intern
kvalitetskontroll bør både den enkelte lege og avdelingsledelsen ha mulighet for en individuell vurdering. Man vil da i
tide kunne reagere på uakseptable avvik. Evaluering av avdelingsvise og individuelle resultater krever gode
kvalitetsregistre.
På et møte i Statens helsetilsyn i juni 1999, med representanter fra fire av de største norske kvalitetsregistrene,
kom det tydelig frem at etter hvert som registrene vokser, øker arbeidsbyrden, og problemene med finansiering kan true
fortsatt arbeid. Norske myndigheter og sykehuseiere bør nå oppfordre fagmiljøene til å opprette og drive
kvalitetsregistre, men samtidig innføre en mulighet for finansiering. Dette er en forutsetning som må være til stede
før man kan stille krav til en regelmessig og åpen rapportering.
Jan L. Svennevig
Jan L. Svennevig (f. 1943) er avdelingsoverlege og professor og har vært ansvarlig for Norsk
thoraxkirurgisk forenings sentralregister for hjertekirurgi siden opprettelsen i 1994.
