En heterogen legestand i indre stridigheter er den største trusselen mot vår fremtidige
profil
Legeforeningens Profilutvalg kom i juni 1999 med sine anbefalinger (1). I samme måned vedtok Stortinget at
kiropraktorer og manuellterapeuter som en prøveordning skal få rett til å utstede sykmelding, og Socialstyrelsen i
Sverige varslet at sykepleiere vil få rett til å skrive ut visse medikamenter som i dag må skrives ut av lege (2). Hvem
som skal ha ansvaret for svangerskapsomsorgen er det også uenighet om (3). Profil betyr kontur eller omriss, og har
derfor som utgangspunkt at det finnes en grense mellom leger og Legeforeningen på den ene siden, og ikke-leger og
samfunn på den andre siden. Grensen er åpenbart under revisjon. Det skyldes både spenninger ved grensen og splittende
prosesser innenfor legestanden (4).
Profilutvalget ble oppnevnt som følge av et vedtak i landsstyret 1997, og målet var å “bedre legenes profilering
utad” ut fra erkjennelsen av at leger har et såkalt medieproblem (5). Utvalget tar øyensynlig for gitt at begrepet lege
er entydig og vil forbli slik. Men er det så sikkert? Legeyrket har vært tuftet på en veldefinert utdanning med
vitenskapelig innhold, som også har vært grunnpilaren i en profesjonsidentitet. Men medisinens vitenskapelige fundament
kritiseres stadig oftere, og det eksperimenteres med utdanningen flere steder. Kanskje ligger den største trusselen mot
legenes profil ikke i angrep fra utenverdenen, men i en splittet legeidentitet?
I kjølvannet av medisinens “gullalder” i 1950- og 1960-årene ble legeyrket av Eliot Freidson beskrevet som
kroneksemplet på en profesjon (6). En profesjon er ifølge ham en yrkesgruppe som har overbevist verden ellers om
verdien av sine helt spesielle kunnskaper, og som på basis av dette har fått visse rettigheter og plikter etter avtale
med politiske myndigheter. Siden 1970 er legenes posisjon truet av det sosiologene kaller deprofesjonalisering og
proletarisering (4). Et hovedelement i disse begrepene er at mer automatisert diagnostikk, økt spesialisering,
tiltakende byråkratisering og institusjonalisering gjør den enkelte lege mer avhengig av andre for sin produksjon.
Dette fører før eller siden til tap av kontroll over egne arbeidsbetingelser. Dels blir også avstanden større mellom
legene og pasientene. Når dette følges av sprekker i legenes altruistiske image, svekkes profesjonens legitimitet i
befolkningen og tap av rettigheter følger (7).
Vi aner en fremtidig fragmentering av legestanden (8). Fire elementer vil trolig trekke i samme retning. For det
første er grunnutdanningen i støpeskjeen. For det andre er det sannsynlig at når det blir stadig flere leger, vil det
bli større spredning i kvaliteten på arbeidet. For det tredje vil medisinens kompleksitet gjøre at stadig færre med
grunnutdanning som leger vil beherske all slags legearbeid. Og sist vil det bli større konkurranse om de sykes gunst,
med intern kamp om inntekt og markedsandeler til følge. Svaret på denne utviklingen og på utfordringene fra andre
profesjoner vil antakelig bli at det legges større vekt på (natur)-vitenskapsbaserte kvalitetsmål for godt legearbeid
på ulike nivåer. Dette vil kunne følges av et system som sikrer at de som kaller seg leger, tilfredsstiller flere
kvalitetsmål enn å ha en grunnutdanning, kanskje med rigide godkjenningsregler.
Folk flest vil fortsatt ønske å vite hva en lege er og kan gjøre. Den indre justis som må til for å beholde en
tydelig profil, er en krevende utfordring for Legeforeningen (9). I så måte er det bra at Profilutvalget legger så stor
vekt på etisk skolering.
Pål Gulbrandsen
Pål Gulbrandsen (f. 1955)er medisinsk redaktør i Tidsskriftet.
