De akademiske miljøene forsømmer sin forpliktelse til å vedlikeholde en nasjonal fagkultur og
et norsk fagspråk
Det er bare noen korte ferieuker siden de akademiske eierne bidrog til å nedlegge Universitetsforlaget. De
akademiske miljøene i Norge mistet dermed sin viktigste formidlingskanal og andre fagbokforlag ble kvitt sin mest
brysomme konkurrent. I mer enn 30 år var Universitetsforlaget en avdeling av Studentsamskipnaden i Oslo, og i hele
etterkrigstiden har Universitetsforlaget hatt en spesiell betydning for faglitteratur på universitetsnivå i landet vårt
(1). Mer enn én ny boktittel månedlig i gjennomsnitt de siste ti årene har vært et avgjørende bidrag til et
norskspråklig medisinsk fagmiljø. Klassiske norske lærebøker for medisinstudenter i psykiatri, blodsykdommer,
hudsykdommer, gynekologi og obstetrikk, for ikke å glemme sosialmedisin, har vært blant hjørnesteinene i denne
fagkulturen. I den virksomheten som Aschehoug nå skal drive videre under navnet Universitetsforlaget, er ikke medisinsk
litteratur engang inkludert. Uten å mistro Ad Notam Gyldendal, som skal forvalte helsefagene i booppgjøret, gir
utviklingen god grunn til uro. En av bekymringene er at nedleggelsen av Universitetsforlaget kan bli nok en spiker i
den norskspråklige fagkulturens likkiste.
Norske universiteter og forskningsmiljøer har lenge forsømt arbeidet for norsk fagspråk. Norsk faglitteratur skyves
ut av universitetenes pensumlister og norskspråklig publisering diskrimineres. Ved det historisk-filosofiske fakultet
ved Universitetet i Oslo er det innført et betalingssystem der fremmedspråklige artikler honoreres bedre enn norske,
selv om innholdet er det samme og selv om artiklene publiseres i samme tidsskrift (2). “Fremmedspråklig” er i praksis
synonymt med engelsk. Mens “internasjonal publisering” er relatert både til tidsskrifters organisering og
sammensetningen av forfattere og lesere (3), brukes gjerne begrepet blant medisinere om alt som er skrevet på engelsk,
uansett opplag eller utbredelse. Medisinere tror endog at den vitenskapelige kvaliteten av en artikkel er bedre om
artikkelen er skrevet på engelsk enn om den er skrevet på norsk (4). De medisinske fakulteter tar ikke sin
formidlingsoppgave alvorlig (5). Stadig oftere tilsettes medisinske professorer som aldri har publisert en
norskspråklig fagartikkel, og nasjonal fagformidling forsømmes grovt i fakultetenes meritteringssystemer.
Internasjonalisering av medisinsk forskning er viktig og riktig. Medisinske forskningsresultater av internasjonal
interesse og betydning skal selvsagt deles med utenlandske kolleger. Men at ikke de medisinske fakulteter er i stand
til å ivareta både sine internasjonale ambisjoner og sine nasjonale forpliktelser samtidig, er en ulykke. Klinisk
medisinsk arbeid er et godt eksempel på behovet for brobygging mellom internasjonal forskning og praktisk
yrkesutøvelse. Skal leger kunne utføre sitt arbeid overfor norske pasienter og i en lokal kulturell og sosial
sammenheng på en optimal måte, er de avhengige av et oppdatert norsk fagspråk. Og skal et norsk fagspråk vedlikeholdes
og videreutvikles, forutsetter det aktiv innsats. Den formen for “engelsk syke” som florerer i fagmiljøene (6), handler
ikke bare om manglende motivasjon og interesse for å utvikle norske ord og uttrykk til bruk i hverdagen. Det handler
også om sviktende forståelse for de forpliktelser som ligger til grunn for akademiske institusjoners legitimitet i
samfunnet.
Opprettelsen av Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania i 1811 var resultat aven omfattende nasjonal
frigjøringsprosess. Knapt 200 år senere må ikke globalisering og kommersialisering få overskygge akademiets fortsatte
forpliktelse for å forsvare en nasjonal fagkultur og et norsk fagspråk.
Magne Nylenna
Magne Nylenna (f. 1952) er redaktør av Tidsskrift for Den norske lægeforening. Han er forfatter
og redaktør av flere bøker utgitt på Universitetsforlaget, og har tilknytning til Kunnskapsforlaget, som eies av
Aschehoug og Gyldendal.
