Sammendrag
Det kliniske bildet av primær hyperparatyreoidisme har endret seg vesentlig etter at automatiserte biokjemiske analyser
ble tatt i bruk. Mens sykdommen tidligere manifesterte seg med karakteristiske symptomer fra flere organer, har i dag
de fleste pasientene milde, ukarakteristiske symptomer. Primær hyperparatyreoidisme har vært påvist med økende
hyppighet i den vestlige verden, men sammenlikning av hyppighet fra demografisk sammenliknbare områder viser store
variasjoner.
Det er også påvist regionale forskjeller med hensyn til andelen pasienter som henvises til og aksepteres for
kirurgisk behandling. Befolkningsundersøkelser har vist økt morbidet og mortalitet som følge av kardiovaskulære og
muligens maligne sykdommer relateret til hyperkalsemi. Likeledes har oppfølgingsundersøkelser av opererte pasienter
vist en overdødelighet relateret til preoperativt serum-kalsiumnivå.
På grunn av den endrede kliniske presentasjon av primær hyperparatyreoidisme er spørsmålet om behandling av marginal
og muligens “benign” primær hyperparatyreoidisme aktualisert.
Ved et internasjonalt konsensusmøte i 1990 definerte man denne pasientgruppen med arbitrær grense ved et
serum-kalsiumnivå på 3,0 mmol/l. Mange har ansett denne grensen som uakseptabelt høy. Enten øvre grense for marginal
primær hyperparatyreoidisme velges til 3,0 eller 2,8 mmol/l, finnes aksepterte operasjonsindikasjoner, men kun ca.
halvdelen av dagens pasienter vil fylle disse kriteriene.
En arbeidsgruppe av endokrinologer og endokrinkirurger fra ni universitetssykehus i Skandinavia har nylig startet en
prospektiv randomisert studie på effekten av kirurgisk behandling eller systematisk oppfølging ved marginal primær
hyperparatyreoidisme. Endepunkter for studien er vurdering av livskvalitet, morbiditet og mortalitet.
