Sammendrag
Ræders syndrom ble først beskrevet i 1918 av den norske øyelegen Johan Georg Ræder, som senere gav en utvidet omtale av
syndromet i tidsskriftet Brain i 1924. Originalrapporten gjengav sykehistorien til en ung mann med smerter i og rundt
ett øye kombinert med miose og ptose på samme side, og med objektive tegn til affeksjon av trigeminusnerven. Autopsi
viste en tumor ved skallebasis i fossa media. Ræder knyttet begrepet paratrigeminal til dette kliniske bildet. Senere
kasuistikker publisert av Ræder og andre forfattere har omfattet pasienter med et mer godartet klinisk forløp,
inkludert spontane remisjoner, med unilateral periokulær smerte og ipsilateralt Horners syndrom som fellesnevner. I
denne artikkelen beskrives kronologisk de viktigste vitenskapelige bidrag, de ulike definisjoner av syndromet gjengis
og den ender opp med det nyeste forslag til klassifikasjon. Også patofysiologiske og prognostiske aspekter omtales.
