Transplantasjon av organer reiser mange viktige medisinske, helsepolitiske og etiske
problemstillinger
Organtransplantasjon er i dag veletablert som behandling ved langtkommet organsvikt. Nyre er det organ som oftest
transplanteres, men også stadig flere hjerte-, pancreas-, lunge- og levertransplantasjoner blir foretatt. Med
nyretransplantasjon kan pasienter med nyresvikt slippe krevende - og for samfunnet dyr - dialysebehandling (1). For
andre kan organtransplantasjon være livreddende.
Forutsetningen for at organer kan transplanteres fra menneske til menneske og tolereres av mottakeren, er innsikt i
kompliserte immunologiske forhold og utvikling av potente immunsuppressive medikamenter. Bedre immunsuppresjon og
infeksjonskontroll, bedre immunologisk samsvar mellom giver og mottaker, forbedret kirurgisk teknikk og økt medisinsk
erfaring har de siste tiår ført til færre akutte rejeksjoner av transplantat og lengre overlevelsestid for transplantat
og mottaker.
Tidsskriftet starter i dag en artikkelserie om transplantasjoner som i særlig grad tar for seg organtransplantasjon.
Forfatterne er ledende fagpersoner innen norske transplantasjonsmiljøer, først og fremst fra Rikshospitalet, men også
fra andre region- og sentralsykehus. Vi tror en slik artikkelserie er av stor interesse for mange norske leger. De
medisinske fremskritt innen transplantasjon skjer raskt og skaper en rekke medisinske, helsepolitiske og etiske
problemstillinger som vi alle må være med på å ta stilling til. Med stadig flere organtransplanterte pasienter vil
leger også utenfor universitetssykehusene og utenfor de mest aktuelle spesialiteter støte på kliniske problemstillinger
knyttet til langvarig immunsuppressiv behandling.
Reisæter gir i sin artikkel en historisk oversikt over nyretransplantasjonsvirksomheten i Norge (2). Vårt land har
faktisk vært på verdenstoppen i mange år når det gjel-der antall nyretransplantasjoner i forhold til folketallet og når
det gjelder andelen nyresviktpasienter som blir transplantert. Dette skyldes særlig at det utføres mange
transplantasjoner fra levende giver (familiemedlemmer): Over 40% av alle nyretransplantasjoner i Norge utføres med nyre
fra levende giver, mot bare 5-10% i Storbritannia og i en rekke andre vestlige land (3). Dette innebærer at venteliste
og ventetid for nyretransplantasjon er kortere i Norge, og at presset på dialysevirksomheten er mindre. Resultater for
nyretransplantasjon utført med nyre fra levende giver er bedre enn for nyretransplantasjon fra avdød giver (4).
Dialysebehandling og nyretransplantasjon sett med en pasients øyne er tema for en annen artikkel i dette nummer av
Tidsskriftet (5).
At alle landets organtransplantasjoner utføres ved ett og samme sykehus, er også spesielt for Norge. Oppfølgingen av
pasientene de første månedene foregår ved Rikshospitalet, mens videre kontroll som oftest skjer ved region- og
sentralsykehus, i tett samarbeid med transplantasjonsmiljøet. Denne organiseringen, som det er bred enighet om,
innebærer at det utvikles nødvendig spisskompetanse. Rikshospitalet er faktisk blant de ti største
nyretransplantasjonssentre i verden. Dette gjør sykehuset til en interessant samarbeidspartner i forskningsprosjekter
innen dette feltet.
I en annen artikkel gir Vartdal & Thorsby en innføring i transplantasjonsimmunologi (6). Også her har Norge vært
langt fremme, bl.a. gjennom forskning ved Vevstypelaboratoriet ved Rikshospitalet (senere Institutt for
transplantasjonsimmunologi, nå del av Immunologisk institutt). Kommende artikler i serien vil bl.a. ta for seg
immunsuppressive medikamenter og komplikasjoner knyttet til langtidsbruk av slike. Med enda bedre innsikt i de
immunologisk forhold ser man for seg behandlingsmetoder som kan påskynde antigenspesifikk toleranse og dermed redusere
behovet for immunsuppresjon (6). I tillegg til basalforskning må det utføres randomiserte studier for å dokumentere nye
medikamenters og behandlingsmetoders fortrinn. Skal norske pasienter kunne dra nytte av denne forskningen, må Norge
bidra. Dette krever rekruttering av leger til forskning og bevilgning av penger til medisinsk forskning.
For pasienter og pårørende kan muligheten for å motta eller gi bort et organ være en vanskelig eksistensiell og
etisk problemstilling. For den potensielle mottakeren kan organtransplantasjon være siste og eneste mulighet for å
overleve. Aktuelle organgivere blant de pårørende kan føle seg utsatt for press. Det samme gjelder pårørende til
pasienter som dør under forhold hvor organdonasjon er mulig. Leger og annet helsepersonell står i slike situasjoner
overfor svært vanskelige faglige og etiske utfordringer, der empati og profesjonalitet er avgjørende. Som følge av
begrenset organtilgang må det gjøres en streng prioritering av potensielle mottakere.
Organiseringen av organdonasjon er en viktig faktor for tilgangen på organer. I forhold til mange andre land ligger
Norge ganske godt an, men i 1998 økte antall pasienter på venteliste for transplantasjon av nyre fra avdød giver (2).
Vi kan ha mye å lære av bl.a. Spania, som for noen år siden foretok en vellykket omorganisering vedrørende
organdonasjon fra avdød giver.
Mangelen på organer til transplantasjon har intensivert forskningen omkring transplantasjon av organ fra dyr til
menneske - xenotransplantasjon. Denne muligheten, som ikke ligger så mange år frem i tid, stiller leger, forskere,
politikere og samfunnet som helhet overfor vanskelige avveininger. Det kan reises legitime etiske og politiske
motforestillinger mot xenotransplantasjon (7). Artikler som tar for seg disse spørsmålene, vil avslutte artikkelserien
senere i høst.
Organtransplantasjon fascinerer. Reservedelsmennesket som begrep er etablert i den folkelige forestillingsverden.
For pasienter med langtkommet organsvikt - som står på terskelen til døden, så å si - representerer et nytt, friskt
organ til erstatning for det gamle, ubrukelige nærmest et mirakel. Immunologisk forskning har ikke bare banet veien for
organtransplantasjon; den har også med organtransplantasjon fått unike muligheter for ytterligere innsikt i
sentrale biologiske prosesser gjennom eksperimentelle og kliniske observasjoner. Organtransplantasjon er et godt
eksempel på nytten av gjensidig utveksling av kunnskap og erfaring mellom medisinske basalfag og klinisk
virksomhet.
Petter Jensen Gjersvik
Petter Jensen Gjersvik (f. 1952) er ansatt som medisinsk redaktør (vikar) i Tidsskriftet. Han
er stipendiat ved Rikshospitalet og arbeider med en avhandling om dermatologiske komplikasjoner etter
organtransplantasjon.
