Både klinisk praksis og leversykdommers insidens og prevalens er bestemmende for antallet
levertransplantasjoner som utføres
Levertransplantasjon er et etablert behandlingstilbud for pasienter med kronisk eller akutt leversvikt. Den første
levertransplantasjonen i Norge ble foretatt i 1984. Etter ti års virksomhet og 114 transplantasjoner var
ettårsoverlevelsen 65% og treårsoverlevelsen 57% (1), og høyere i siste delen av tiårsperioden.
I dette nummer av Tidsskriftet rapporterer Odd Søreide og medarbeidere resultatene etter 200 levertransplantasjoner
i Norge (2). Ettårsoverlevelsen og treårsoverlevelsen har nå økt ytterligere og var henholdsvis 86% og 75% for de 68
pasienter som ble operert i perioden 1995-98 (2). Slike resultater er imponerende og på høyde med det som rapporteres
internasjonalt.
Levertransplantasjonsgruppene i de nordiske land har et nært samarbeid og fører et felles register for virksomheten.
Frem til 1993 var antallet levertransplantasjoner i Norden økende, men antallet har etter dette holdt seg omtrent
uforandret rundt 160 per år (3). Antallet levertransplantasjoner har vært stigende i andre vestlige land, der tilgangen
på donororganer ikke øker i takt med antall pasienter som settes på venteliste for levertransplantasjon. Foreløpig er
dette ikke noe problem i Norden.
Transplantasjonsaktiviteten varierer imidlertid sterkt i de nordiske land. I perioden 1990-98 ble det årlig utført
3,4 levertransplantasjoner per million innbyggere i Norge mot 7,8 i Sverige, 5,4 i Finland og 5,7 i Danmark. Det er
derfor naturlig å stille spørsmålene: Utføres det for få levertransplantasjoner i Norge? Får norske pasienter samme
behandlingstilbud som i andre nordiske land?
Ifølge Søreide og medarbeidere er “resultatene av levertransplantasjon nå så gode at det kanskje er grunn til å
avvike noe fra den restriktive linje fagmiljøene i Norge antakelig har fulgt” (2). Dette utsagnet er sannsynligvis
myntet på indremedisinere og gastroenterologer som behandler voksne pasienter med alvorlig leversykdom. Men også
levertransplantasjonsgruppen selv har vist en noe restriktiv holdning. Først de siste 3-4 årene er det gitt klarsignal
for levertransplantasjon for pasienter over 60 år, og det er først de siste årene at alkoholisk betinget levercirrhose
er blitt godtatt indikasjon for levertransplantasjon. Kanskje har henvisningssykehusene ikke fulgt godt nok opp de nye
retningslinjene. Data om antall henviste pasienter som ikke har fått innvilget levertransplantasjon, er ikke med i
artikkelen (2).
Insidens og prevalens av visse kroniske leversykdommer og akutt leversvikt kan variere mellom landene i Norden. For
akutt fulminant leversvikt er det få epidemiologiske data. I en registrering i Buskerud (4) ble det i løpet av ett år
ikke registrert én pasient med akutt fulminant leversvikt som ville vært kandidat for transplantasjon. Det er ingen
forskjeller i forekomsten av primær biliær cirrhose og primær skleroserende kolangitt (relativt vanlige
transplantasjonsindikasjoner) mellom Norge og de øvrige nordiske landene (5). Kronisk hepatitt B og hepatitt C er
sjeldne indikasjoner for levertransplantasjon i Norge. Selv om antallet nye tilfeller av hepatitt C er synkende, må man
regne med at i kommende tiårsperiode vil flere pasienter utvikle komplikasjoner til kronisk hepatitt C og således bli
kandidater for levertransplantasjon.
Antall personer som dør av levercirrhose i Norge er ifølge Statistisk sentralbyrå fallende. I slutten av 1980-årene
døde ca. 300 pasienter årlig av levercirrhose, men i begynnelsen av 1990-årene var antallet litt over 200 til tross for
økende alkoholkonsum og et mer kontinentalt preget drikkemønster i befolkningen. Rundt 2/3 av disse pasientene hadde
alkoholisk betinget leverskade. Alkoholisk leversykdom er sannsynligvis sjeldnere i Norge enn i de andre nordiske
landene. Pasienter med akutt alkoholisk hepatitt, som gir en meget høy mortalitet, er ikke kandidater for operasjon. De
fleste medisinske avdelinger har ikke kapasitet til å påta seg avvenning og oppfølging av pasienter med alkoholisk
leversykdom. Trolig er omsorgen for disse pasientene dårligere utbygd i Norge enn i andre nordiske land. Ved abstinens
vil sykdommen bedres hos de fleste, men noen vil fortsatt være kandidat for levertransplantasjon.
Det er rimelig å anta at det er et visst underforbruk av levertransplantasjoner i Norge. Henvisningssykehusene må
alltid ta kontakt med levertransplantasjonssenteret ved Rikshospitalet i tilfeller der levertransplantasjon kan være
aktuelt. Rikshospitalet bør få bedre muligheter til å motta pasienter til vurdering og kanskje egen intensivavdeling
for overvåking av pasienter med akutt leversvikt, slik flere utenlandske sentre har. Med en slik enhet kan disse
pasientene overvåkes med henblikk på transplantasjon bedre enn i dag. Men selv med slike tiltak er det trolig at
transplantasjonsraten i Norge fortsatt vil være lav sammenliknet med andre vestlige land.
Ståle Ritland
Ståle Ritland (f. 1934) er avdelingsoverlege og spesialist i indremedisin og
fordøyelsessykommer.
