Sammendrag
Den immunsuppressive behandling ved organtransplantasjoner må være intensiv de første uker etter transplantasjon mens
immunresponsen mot transplantatet er størst, deretter kan man redusere til lavest mulig vedlikeholdsbehandling. Ulike
medikamenter kombineres for å utnytte eventuell synergisme og redusere bivirkninger. De eldste medikamentene, som
azatioprin, steroider, antistoffer mot T-cellereseptor samt ciklosporin, har i den senere tid fått konkurranse av nye
preparater som mykofenolatmofetil, takrolimus, sirolimus og antistoffer mot interleukin-2-reseptor. Med disse
alternativene er det mulig å oppnå kraftig immunsuppresjon, men behandlingen er fortsatt en balansegang mellom
rejeksjon ved for svak immunsuppresjon og infeksjoner og malignitet ved for kraftig effekt. Behandlingen
individualiseres og styres etter behandlingsprotokoller ved at doseringen av de fleste medikamentene justeres i henhold
til målte medikamentkonsentrasjoner. Redusert forekomst av rejeksjonsepisoder med nye immunsuppressiver gir ikke
automatisk bedre langtidsresultater. Siden resultatene med eksisterende midler er gode, er det nødvendig og viktig med
omfattende studier for å påvise bedre pasient- og transplantatoverlevelse ved nye immunsuppressive medikamenter. Blant
flere nye immunsuppressive prinsipper som er i tidlig utprøvningsfase, knyttes det stor forventning til
signal-2-hemmere. Disse har vist potensial for stimulering av antigenspesifikk toleranse, noe som i beste fall vil
kunne eliminere behovet for vedlikeholdsbehandling.
