Akademikerne fyller to år i oktober. Stiftelsen av den nye forhandlingssammenslutningen tente et håp om at
Legeforeningen sammen med de andre langtidsutdannede i offentlig sektor skulle komme ut av den forhandlingshengemyren
vi hadde vært i gjennom 20 år. Det skulle være slutt på at vi satt nederst ved bordet med luen i hånden og tok imot det
som var til overs når de andre hadde forsynt seg med sitt.
Er så Akademikerne blitt en organisasjon som kan innfri forventningene? Akademikernes styrende organer tror bestemt
det. Medlemmene er imidlertid utålmodige. De ønsker å se resultater. De ønsker å se en aktiv organisasjon som ikke bare
er på banen men som også fører ballen.
De to årene som er gått, har vært brukt på det indre liv. Akademikerne har derfor ikke vært så synlige som vi gjerne
skulle ha sett. Det er imidlertid nødvendige prosesser som må føres når man skaper en ny hovedsammenslutning som etter
stiftelsen har tatt opp åtte nye medlemsforeninger. De 13 som nå er med, har det felles at medlemmene har embetseksamen
eller tilsvarende utdanning. Til tross for dette fellesskapet har medlemsforeningene forskjellig historie og til dels
forskjellig kultur. Derfor har det vært nødvendig å bruke noe tid på det indre liv. Nå er tiden inne til å gå videre,
til å bli synlig som en aktiv aktør i det spill som fører frem til forhandlinger og en eventuell fornyelse av
hovedtariffavtaler. I dette spillet er vi ikke alene. Andre aktører har også legitime krav og behov som vi må ha
forståelse for og vise respekt for, på samme måte som vi forlanger tilsvarende fra dem.
Det er ingen hemmelighet at Akademikerne mener hovedproblemet for oss har vært forhandlingsordningen. Både i stat og
kommune har man lønnssystemer som gjør det mulig å bruke differensiert lønn som et virkemiddel både til å rekruttere og
beholde kvalifisert arbeidskraft og også til å gi lønnsmessig uttelling for innsats og ansvar. Det er altså ikke noe
galt med systemet. Systemet får derimot ikke anledning til å virke, fordi forhandlingsordningen fører til at det
vesentligste av økonomien brukes til lavlønn og likelønn. Og selv om vi fullt ut ser at det i det offentlige er en
betydelig lavlønnsproblematikk som særlig kommer til uttrykk i kvinnedominerte yrkesgrupper, er det uakseptabelt for
oss at våre grupper skal betale for det andre oppnår. Det burde også være uakseptabelt for den offentlige arbeidsgiver
at lønnsgapet for langtidsutdannede i privat og offentlig sektor øker for hvert år som går.
Heldigvis er det mange som ser det urimelige i dette. Mange større bykommuner har gitt klart uttrykk for at de har
behov for å kunne bruke lønn for å rekruttere og beholde kompetanse. Et utvalg i LO ledet av nestlederen Liv Valla, har
også konkludert med at lønnsoppgjørenes innretning har gitt en skjev og uakseptabel utvikling. Dette siste må
selvfølgelig sees i sammenheng med at LO nå frir til utdanningsgruppene. Det viktige er imidlertid erkjennelsen og ikke
grunnlaget for den.
Det er tradisjon i Norge for at konkurranseutsatt industri på en måte skal sette standarden for lønnsutvikling. Det
bærer imidlertid galt av sted når den ramme man blir enige om i privat sektor, basert på hva konkurranseevnen kan tåle,
overføres ukritisk til offentlig sektor. Det blir enda galere når denne rammen brukes flatt for alle arbeidstakere i
offentlig sektor.
Akademikerne har derfor den klare målsetting å forandre forhandlingssystemet. Vi har heller ikke tid til å vente på
det offentlig oppnevnte utvalg som nettopp skal se på forhandlingsordningen og legge frem sin rapport i slutten av
2000. Vi vil kreve endringer nå. Akademikerne er i ferd med å konkretisere de krav vi skal reise ved oppgjøret neste
vår og de virkemidler vi vil bruke for å nå våre mål. Vi vil ikke lenger sitte nederst ved bordet med luen i hånden og
la andre bestemme hva vi skal ha.
Hans Petter Aarseth
president
