Sterkere faglig selvjustis og tydeligere intern interesseavveining er nødvendig
Temaet for helsepolitisk dag ved landsstyremøtet i Legeforeningen 1999 er: Legenes utfordringer i fremtidens
helsetjeneste. Egennytte eller samfunnshensyn? Spørsmålet kommer i kjølvannet av profilutvalgets anbefalinger (1, 2),
og er belyst tidligere, bl.a. av Ole Berg (3) og gjennom serien om dyder og verdier i Tidsskriftet
nr. 8-10/1999.
Spørsmålsstillingen antyder en motsetning mellom egennytte og samfunnshensyn, selv om mange vil hevde at en slik
motsetning ikke eksisterer, f.eks. ved argumentet om at legeyrkets attraktivitet er en forutsetning for rekruttering av
høyt kvalifiserte folk. Graden av motsetning avhenger antakelig både av synet på hva det innebærer å ta samfunnshensyn
og av synet på hva som er egennyttig. Den interne debatt vil nok her i større grad farges av etiske og politiske
grunnsyn og personlige interesser enn av faglige argumenter.
Vegard Bruun Wyller, som i dette nummer publiserer sitt vinnerbidrag i Tidsskriftets essaykonkurranse om dyder og
verdier i medisinen, peker på behovet for å gjøre et etisk verdivalg (4). Han tar til orde for at legers virksomhet må
konsentreres om individet, på bekostning av kollektivet. At en lege i møtet med en pasient unnlater å behandle av
bekymring for helsevesenets ressursbruk, er en politisk prioritering og representerer en forskyvning av makt fra
demokratisk valgte forsamlinger til denne legen, hevder Wyller. Det er ikke usannsynlig at dersom leger velger å
behandle uavhengig av slike overveielser, vil samfunnets mangler komme klarere frem og legene vil fremstå tydeligere
som de sykes hjelpere og forsvarere.
Wyllers posisjon synes ukomplisert å innta i situasjoner der en pasients liv er umiddelbart truet. Den er mer
problematisk i andre sammenhenger. Tydeligst kommer dette til uttrykk i legers divergerende syn på betydningen av
organiserte masseundersøkelser (5, 6) og medikamentell profylakse (7). Den faglige argumentasjonen er komplisert, og må
i siste instans følges av et etisk valg, der noens tapte leveår veies mot andres angst og alles ressurser. Dette øker
muligheten for at den enkelte leges standpunkt er tuftet mer på daglige møter med engstelige pasienter enn på logisk
argumentasjon, og er noe av bakgrunnen for villscreening og behandling som åpenbart representerer unødig ressursbruk.
Slike tilbud er meget populære og kan derfor gi de utøvende leger inntrykk av at virksomheten er samfunnsgagnlig - at
de tar samfunnshensyn. Men man må være både blind og døv for ikke å forstå at overforbruk av legetjenester hos unge,
friske personer i Oslo-området går på bekostning av bl.a. psykiatriske pasienter, sykehjemspasienter og folk i
Nord-Norge. Legeforeningen vil bli nødt til å anvise klarere hva den mener er faglig riktig ressursanvendelse på
individuelt nivå. Ja, den må faktisk ta stilling til om enkeltpasienters angst skal møtes med diagnostisk innsats ad
infinitum eller med kompetent medmenneskelig kommunikasjon. Takstsystemene for privat og offentlig legevirksomhet må
avspeile de valg man gjør.
Profilutvalget har foreslått en styrking av den etiske skolering. Bakgrunnen er bl.a. at det finnes for mange
eksempler på utilbørlig legevirksomhet til at det kan avfeies som anekdotisk. Nylig oppsøkte en kvinne et privat
legesenter med smerter i et bryst. Hun forlot legen med en regning på 1500 kroner for gynekologisk status inkludert
vaginal ultralydundersøkelse, mens brystene ikke var blitt vurdert. Legeforeningen kan ikke lukke øynene for slik
overveiende pekuniært motivert yrkesutøvelse, men må aktivt intervenere. Vårt vitenskapelige alibi fordrer faglig
kvalitet, og vår legitimitet i befolkningen at medlemmene følger våre egne etiske regler. Den moralske opprustning må
likevel ikke baseres på et så strengt synspunkt som at leger bare har plikter, ikke rettigheter (8).
Fordelingen av leger vil være et viktig samfunnsspørsmål i lang tid, og kan styres bl.a. ved økonomiske incentiver.
Legeforeningen må nøye avveie om den skal arbeide for egennytten til alle leger eller til utvalgte legegrupper. Dette
vil sette legenes samhørighet på prøve. En splittelse av foreningen er neppe gunstig for legenes profil, men må heller
ikke unngås for enhver pris. Valget står ikke mellom egennytte og samfunnshensyn, men om hvor sterkt Legeforeningen
skal utøve faglig selvjustis og påvirke fordelingen av leger.
Pål Gulbrandsen
Pål Gulbrandsen (f. 1955) er fungerende redaktør i Tidsskriftet og spesialist i allmennmedisin
og samfunnsmedisin.
