30 års erfaring fra et av verdens ledende transplantasjonssentre
Det er i år 30 år siden nyretransplantasjon ble rutinebehandling i Norge (1). I løpet av disse årene har
Rikshospitalet markert seg som et av verdens fremste transplantasjonssentre. Dette skyldes både gode resultater, en
unik organisasjon og miljøets modige og ukuelige innsats for bruk av levende donorer ved nyretransplantasjon. Audun
Flatmark har stått sentralt i denne utviklingen og har en meget stor del av æren for den suksess som er oppnådd.
Etter de første 20 årene skrev Jarle Ofstad dette om nyretransplantasjon i en leder i Tidsskriftet (2): “Faglig
foreligger det noe så sjeldent som en norsk profil. Denne gir seg til kjenne ved at en usedvanlig stor andel av
pasientene får utført transplantasjon, ved at et rekordhøyt antall pasienter transplanteres med nyre fra levende giver
- og ved den unike andel transplantasjoner uten forutgående dialyse.” Denne profilen er ikke blitt mindre markert de
siste ti årene.
En slik suksess forplikter, og i dag vil nok kvalitetskontroll være det skeptikerne etterlyser. Med en lengre
artikkelserie har Tidsskriftet meget prisverdig forsøkt å belyse temaet transplantasjon, og langtidsoppfølging av
nyretransplanterte pasienter har her fått en selvfølgelig plass. I fire artikler (3-6), hvorav tre i dette nummer av
Tidsskriftet (4-6), er de somatiske komplikasjoner belyst med referanser til gode norske oppfølgingsstudier.
Som det fremgår av Midtvedts artikkel om infeksjoner (3) har Rikshospitalet en meget lav postoperativ
infeksjonsinsidens etter nyretransplantasjon. Midtvedt og medarbeidere har tidligere vist at den rutinemessige
profylaktiske antibiotikabehandling som benyttes i andre land, er unødvendig (7). En annen studie, av Aakhus og
medarbeidere (8), viste at bare 6,8% av dødsfall blant nyretransplanterte innen fem år etter transplantasjonen var
relatert til infeksjoner, også det et oppløftende resultat.
Det skandinaviske særproblem med iskemisk hjertesykdom som hovedårsak til død og tap av nyretransplantat blir belyst
i artikkelen til Hjelmesæth og medarbeidere (4). Hyperlipidemi og kardiovaskulær morbiditet hos norske
nyretransplanterte pasienter er tidligere kartlagt i norske multisenterstudier (9, 10). Disse problemene har vært kjent
lenge, men hvordan de skal takles, er ikke avklart. Det “metabolske syndrom” hos transplanterte har vært lite påaktet,
og behandlingen har i stor grad vært konsentrert om transplantatoverlevelse. Den pågående ALERT-studien (Assessment of
Lescol in Renal Transplantation), som koordineres fra Norge, vil forhåpentligvis gi noen svar. I mellomtiden er det
grunn til å følge anbefalingen fra Hjelmesæth og medarbeidere (4): “Indikasjonsterskelen for behandling med
antihypertensiver og statiner bør ikke være høy.”
Det mest konkrete resultatet av systematisk langtidsoppfølging av nyretransplanterte er knyttet til en studie av
Midtvedt og medarbeidere (11). De fant ingen forskjell i behovet for antihypertensiver blant pasienter som fikk utført
bilateral nefrektomi på transplantasjonstidspunktet sammenliknet med kontrollpasienter der bilateral nefrektomi ikke
ble utført. Et slikt inngrep er et stort inngrep, og når den tilsiktede effekt på blodtrykket uteblir og
behandlingsmetoden derfor skrinlegges, er pasienten spart for mye.
Nyretransplanterte pasienter har økt risiko for å utvikle enkelte former for kreft, bl.a. hudkreft og lymfom, slik
Pfeffer omtaler i sin artikkel (5). Risikoen for å utvikle hudkreft er spesielt stor, slik Gjersvik gjør rede for i sin
artikkel om hudkomplikasjoner (6). Hudkreft er i de fleste tilfeller lett å oppdage og lett å behandle.
Organtransplanterte pasienter bør oppfordres til å unngå soling og beskytte seg mot UV-stråling, som er en svært viktig
etiologisk faktor for utvikling av hudkreft.
Det norske nyretransplantasjonsprogrammet er en suksess. Hva er årsaken til denne suksessen? Svaret er nok som
Midtvedt (3) skriver: “Med alle transplantasjoner samlet ved ett senter og med et svært godt samarbeid med alle landets
nefrologer sikres høy kompetanse til beste for nyretransplanterte pasienter i Norge.”
Den kvalitetskontroll og langtidsoppfølging som er omtalt i de aktuelle artiklene, gir grunnlag for fortsatt
optimisme. I 1990 skrev Ofstad (2): “20-årsregnskapet for transplantasjonsvirksomheten har også et klart politisk
budskap. Den optimale kliniske modell, som også er den billigste, er fremkommet ved et rent faglig samarbeid uten
direktiver og byråkratiske reguleringer.” Langtidsoppfølgingen av pasienter etter nyretransplantasjon de siste ti årene
gir holdepunkter for at Ofstads påstand fortsatt er riktig. Den har i tillegg vist at Rikshospitalet minst er på høyde
med de beste transplantasjonssentre i verden. Det er ingen grunn til å frykte at det faglige samarbeidet mellom
Rikshospitalet og landets øvrige sykehus vil endre seg, og vi får håpe at forholdene ved det nye Rikshospitalet på
Gaustad vil gi grobunn for videre fremgang.
Lars Westlie
Lars Westlie (f. 1937) er spesialist i indremedisin og nyresykdommer og har innehatt en rekke
ledende stillinger ved sitt sykehus. Han har lang erfaring med oppfølging av pasienter etter
nyretransplantasjon.
