Effektiv håndheving av 18-årsgrensen er nødvendig
Fra midten av 1970-årene og frem til 1990 så vi en markant nedgang i andel dagligrøykere blant norske
ungdomsskoleelever. I 1990-årene har nedgangen stoppet opp, og det er mye som tyder på at andelen røykere er på vei
oppover igjen. Statens tobakksskaderåds siste landsomfattende undersøkelse blant ungdomsskolelever (1995) viste at 33%
av 15-årige gutter og 42% av jentene røykte daglig eller av og til (1). En undersøkelse i Oslo blant ungdom som ble
fulgt fra de var 15 til de var 25 år, viste at åtte av ti som røykte minst én gang i uken som 15-åringer, røykte daglig
ti år senere. Dagligrøykerne som hadde begynt å røyke allerede på ungdomsskolen, røykte ti år senere signifikant flere
sigaretter per dag enn dem som begynte å røyke etter ungdomsskolen (2). Vi har med andre ord fortsatt høy grad av
nyrekruttering av røykere som både i antall år og antall sigaretter er sterkt eksponert for tobakk, og dermed spesielt
utsatt for tobakksrelaterte sykdommer.
Etter at forbudet mot tobakksreklame ble satt i verk i 1975 og tobakksavgiften tatt i bruk som et helsepolitisk
virkemiddel i begynnelsen av 1980-årene (3), skjedde det forbausende lite tobakksforebyggende arbeid her i landet.
Skolebaserte tiltak hadde vist lovende resultater tidlig i 1980-årene (4, 5), men disse fikk relativt liten spredning.
Mens det internasjonalt skjedde en enorm videreutvikling, teoretisk og metodisk, av pedagogiske tobakksforebyggende
tiltak på denne tiden, ble røyking nærmest et ikke-tema i norsk skole. Det er først nå, i slutten av 1990-årene, at vi
gjennom VÆR røykFRI prosjektet har fått et tilfredsstillende pedagogisk tilbud med en god spredning i norsk skole
(6).
Internasjonal forskning på primærforebyggende røykearbeid har det siste tiåret særlig vært konsentrert om
tilgjengelighet av tobakk blant mindreårige. To artikler av Lund og medarbeidere (7, 8) i dette nummer av Tidsskriftet
presenterer henholdsvis en gjennomgang av denne litteraturen og en undersøkelse av hvordan 18-årsgrensen for kjøp av
tobakk håndheves. Forfatterne av litteraturstudien konkluderer at mens frivillige ordninger overfor forhandlerne er
effektivt for å redusere ulovlig salg, vil en viss andel forhandlere fortsette å selge tobakk til mindreårige. Dermed
uthules effekten av forbudet, og det er ikke mulig å etterspore redusert røyking blant mindreårige (7). Denne
konklusjonen underbygges av de norske erfaringene etter innføringen av 18-årsgrensen i 1996. Det ser ikke ut til at
heving av aldersgrensen har redusert omfanget av røyking blant mindreårige. Høsten 1998 oppgav 64% av 13-17-åringene at
de vanligvis selv kjøpte eller fikk jevnaldrende venner til å kjøpe sigarettene de røyker. Kun 34% oppgav at de noen
gang var blitt bedt om å vise legitimasjon når de skulle kjøpe tobakk (8). Lund og medarbeiderne har sannsynligvis helt
rett i at innføring av bevillingsordning, hyppig kontroll og tvangsmulkt ved overtredelser er nødvendig for effektivt å
redusere de unges tilgang på tobakk (7). Det er da også åpnet for vurdering av slike tiltak i nasjonal strategiplan for
det tobakksskadeforebyggende arbeidet (9).
En effektiv håndheving av 18-årsgrensen for kjøp av tobakk må sees på som ett viktig element i en effektiv strategi
for å få færre til å begynne å røyke. Men andre tiltak må også til for å redusere nyrekrutteringen. Vi må sikre at
andre, først og fremst eldre ungdommer, ikke overtar som forsyningskilde. Tiltak mot langing av sigaretter til
mindreårige, rettet mot voksne generelt og ungdom over 18 år spesielt, er nødvendig og bør prioriteres parallelt med
arbeidet for en effektiv håndheving av 18-årsgrensen. På den annen side risikerer vi at sigarettens symbolske funksjon
som markør av f.eks. voksenstatus, opposisjon og uavhengighet, kan styrkes ved at den gjøres vanskeligere tilgjengelig.
Dermed kan slike tiltak overfor visse grupper i verste fall ha motsatt effekt av det som er tiltenkt.
Grunnene til at unge begynner å røyke endrer seg over tid, kan variere fra ett miljø til et annet og er ikke de
samme for gutter og for jenter. Ved utgangen av det 20. århundre vet vi mye om hvor mange unge som røyker, men mindre
om hva som motiverer de unge til å begynne å røyke. Slik informasjon, som vi lettest kan få gjennom kvalitative
undersøkelser, er viktig for å kunne forutsi effekten av ulike forebyggende tiltak. Videre kan slik informasjon legge
grunnlag for en åpen dialog med utsatte grupper samt gi verdifulle innspill til det tobakksforebyggende arbeidet i
skolen.
Pedagogiske opplegg av typen VÆR røykFRI er, ved siden av redusert tilgang til tobakk, et hovedelement for å få
færre til å begynne å røyke. Som Lund og medarbeidere påpeker er det en sannsynlig forsterkende virkning mellom disse
tiltakene, slik at effekten av det tobakksforebyggende arbeidet i skolen blir større om 18-årsgrensen håndheves (8).
Samtidig er det viktig at de pedagogiske oppleggene får stor spredning og at de revideres, for å sikre at de oppleves
som relevante for nye generasjoner skoleelever. Både grad av gjennomføring og effektene ved storstilt spredning av
slike tiltak bør evalueres. Effekten er ikke nødvendigvis like god som ved utprøvning i mindre, kontrollerte
forsøk.
Et siste og kritisk poeng for å sikre at færre unge begynner å røyke, er behovet for å skape strategiske allianser
og en sterk opinion mot røyking blant mindreårige. Dette er en sak som det i utgangspunktet er lett å samle støtte for.
Ingen, heller ikke tobakksindustrien, går åpent inn for røyking blant mindreårige. I Norge er imidlertid
mediediskusjonen omkring røyking i sterk grad konsentrert om voksne røykere som forfulgt minoritet, man henviser til
overdreven bruk av sanksjoner og roper politistat.
Ved i sterkere grad å formulere kampen mot tobakken som en kamp for barn og deres rett til å forbli røykfrie, er det
trolig at vi kunne unngå den sterke polariseringen og mobiliseringen av røykere og deres rettigheter som vi i dag ser.
At staten årlig tjener 120 millioner kroner og tobakksforhandlerne 26 millioner kroner i året på det ulovlige salget
til mindreårige (8), er i denne sammenhengen et svært interessant utgangspunkt.
Knut-Inge Klepp
