Sammendrag
Transplantasjon av hud ble tatt i bruk for å lukke sår kort tid etter at Reverdin hadde introdusert hudtransplantasjon
i 1869. Delhudstransplantat består av epidermis og deler av dermis, fullhudstransplantat av epidermis og hele dermis.
Brusk med huddekking kalles sammensatt transplantat. Hudtransplantat kan være autotransplantat, isotransplantat,
allotransplantat og xenotransplantat, avhengig av donor.
Delhudstransplantat blir brukt til å behandle sår som ikke kan lukkes med suturer, fullhudstransplantat eller lokale
rotasjonslapper. I brannskadebehandling og ved kirurgi i forbindelse med nekrotiserende fasciitt kan
delhudstransplantasjon være livreddende. Ved agenesi av vagina brukes delhudstransplantat til konstruksjon av skjeden.
Operasjonsdefekter i munnhulen der spongiøst beinvev er blottlagt, kan få tilheling ved bruk av delhudstransplantat.
Når bukveggen er ødelagt, kan delhudstransplantat legges på serosa og gi dekking og beskyttelse av bukorganene.
Fullhudstransplantat blir brukt for å rekonstruere ansiktsdefekter, i forbindelse med håndkirurgi og ved rekonstruksjon
av urethra ved hypospadi. Sammensatte transplantater kan brukes ved rekonstruksjon av nesevinge.
I denne artikkelen blir indikasjoner for hudtransplantasjon, kirurgisk teknikk og oppfølging presentert. Hudbank og
bruk av allotransplantat som midlertidig sårdekking omtales. Kunstig hud og hudsubstitutter gjennomgår for tiden
klinisk utprøvning.
