Meldingen om at sykehuslegers etterutdanning fra 1.1. 2000 ikke dekkes av Utdanningsfond III, og at
spesialistkandidatenes kurs bare delvis kan finansieres, har vakt sterke reaksjoner blant sykehuslegene. Fond III, som
har vært i funksjon siden 1988, har bidratt meget positivt til disse aktivitetene. Rundt halvparten av sykehuslegene
har årlig benyttet seg av fondene. Ingen liker å bli fratatt noe man er blitt vant til å se på som en rettighet.
Reaksjonene er derfor forståelige.
Utdanningsfondenes økonomi har i mange år vært i ubalanse. Det har derfor de senere år vært innført strammere regler
for refusjon av kursutgifter. Til tross for dette har den negative utviklingen for sykehuslegenes fond fortsatt. I et
tidligere landsstyrevedtak er spesialistutdanning prioritert foran etterutdanning. Når nå fondet nærmest er tomt har
fondsutvalget for så vidt fulgt Legeforeningens anbefalinger ved å prioritere de gjenværende midler til sykehuslegenes
spesialistutdanning.
Det er ikke et overskudd av penger i de andre utdanningsfondene som kan flyttes til Utdanningsfond III. Tvert imot,
Utdanningsfond I har måttet tåle dramatiske innstramninger som må videreføres i årene som kommer. Utdanningsfond II er
i balanse, men heller ikke mer. Årsaken til at sykehuslegenes fond rammes hardere, finnes først og fremst i den
betydelige økning i antall sykehusleger de senere år. Det har ikke vært en tilsvarende økning i normaltariffens økonomi
som tillater større overføringer til fondene.
Landsstyret 1999 oversendte sentralstyret følgende forslag: “Med utgangspunkt i den kriserammede fondsøkonomien, vil
landsstyret pålegge sentralstyret å utarbeide strategi for det politiske arbeidet med formål å gjenopprette
utdanningsøkonomien. Tiltaksplanen må inneholde definisjon av mål, tiltak og tidsfrister for tiltak. Strategien må
inkludere: - forslag til alternative aksjonsformer - forslag til alternative finansieringsordninger Tiltaksplan må
foreligge innen 31. desember 1999.
Det etableres kontakt med stat, Oslo kommune og Kommunenes Sentralforbund for å drøfte eksisterende og alternative
finansieringsformer. Målet må være å forhandle frem avtaler. Denne kontakten må være etablert innen 31. desember 1999.”
Sentralstyret har grepet fatt i dette. På møtet i desember vil det bli lagt frem et forslag til en handlingsplan for
det fortsatte arbeidet, noe som vil være en høyt prioritert oppgave for det nye sentralstyret.
Det er åpenbart behov for nytenkning. Den tradisjonelle finansieringsmåten vil ikke være tilstrekkelig. Det må
finnes nye muligheter lokalt ved det enkelte sykehus og sentralt i samarbeidet med myndigheter, arbeidsgivere og andre
interessenter som for eksempel den farmasøytiske industrien. Vi kjenner til at noen har funnet interessante lokale
muligheter som er blitt utnyttet. Sentralstyret bør informeres om alle slike tiltak for å vurdere om det er ideer som
også kan brukes i andre sammenhenger. Vi må også se på nye modeller for fordeling av utgifter mellom den enkelte lege,
arbeidsgiver og utdanningsfondene. Her er det ikke minst viktig å legge vekt på den distriktspolitiske profilen fondene
tross alt har.
Inntil videre må vi se i øynene at fra 1.1. 2000 må sannsynligvis sykehuslegers etterutdanning betales av
arbeidsgiverne og legene selv. Hittil har fondsfinansiering vært en barriere mot industriens medvirkning i
etterutdanningen. Denne barrieren er nå borte. Vi kan stå i fare for å få en utvikling som vi har sett i mange land
hvor industrien i stor utstrekning styrer hvilke tilbud som skal gis, noe verken legene eller samfunnet vil være tjent
med.
Det er derfor i alles interesse at vi snarest finner nye former for kollektiv finansiering av etterutdanningen.
Hans Petter Aarseth
president
