Kravet til at medisinsk virksomhet skal være kunnskapsbasert, er økende. I ny lov om spesialisthelsetjeneste er
forskning definert som en av sykehusenes fire hovedoppgaver. Det betyr at forskning skal være en integrert del av den
medisinske virksomheten. Da må den også være en integrert del av legers grunn-, videre- og etterutdanning.
Landsstyremøtet fattet to vesentlige vedtak. Legeforeningen vil anbefale at spesialistreglene skal endres slik at
forskning kan utgjøre ett år av spesialistutdanningen. Dessuten foreslår vi at gruppeføringen av sykehus opphører og at
tidligere krav til gruppe I-tjeneste erstattes av krav om ett års tjeneste i en akademisk avdeling hvor krav til
tjenestens innhold blir det vesentlige. Alternativt kan tjeneste ved akademisk avdeling erstattes av en seks måneders
prosjektoppgave.
De foreslåtte endringene vil både være et kraftig signal om forskningens betydning og gi spesialistutdanningen en
bedre innretning mot forskning. Etter Legeforeningens syn er dette viktige, men ikke tilstrekkelige, virkemidler. Det
må også gjøres endringer slik at den enkelte lege finner det hensiktsmessig å delta i forskning som et ledd i sin
karriereutvikling. Derfor ønsker vi at forskningskompetanse skal telle med som et fortrinn ved innstilling til
utdanningsstillinger. Det må også i større grad være mulig å kombinere forskning og spesialistutdanning i kombinerte
stillinger, og fordypningsstillingene må bli flere og brukes til det de var tenkt til. Men forskningskompetanse må også
bidra til karrieremuligheter etter at man er ferdig spesialist. Forskningskompetanse må gis lønnsmessig uttelling.
Forskningskompetanse må også gi karrieremuligheter etter at man er ferdig spesialist. Det må legges til rette for at
leger får mulighet til å fortsette med forskning som en integrert del av det kliniske arbeidet, eventuelt ved at de
helt eller delvis i en periode kan gå ut av sin ordinære stilling for å bruke mer tid på forskning. Når forskning nå
blir lovpålagt, må vi forvente at sykehuseierne tar ansvar for å rekruttere og tilrettelegge stillinger for leger med
forskningskompetanse.
Forskningskompetanse er ikke bare nødvendig for leger som selv skal drive forskning. Det er også et nødvendig
grunnlag for å kunne trekke ut av informasjonsflommen den kunnskap legen har bruk for i sin legegjerning. Debatten om
hvordan leger skal oppnå denne kompetansen, er et viktig element i den medisinske grunnutdanningen. Det er derfor leger
kan kalle seg akademikere. Men det må bygges videre i spesialistutdanningen. Den teoretiske del av utdanningen må bli
mer forskningsbasert. Skal forskning virkelig bli en av sykehusenes hovedoppgaver, må vi ha aktive forskningsmiljøer
som kan bidra med forskningsbasert kunnskap i den praktiske del av spesialistutdanningen. For det akademiske året i
spesialistutdanningen må det settes opp klare læringsmål med mulighet for å evaluere om målene nås.
De medisinske fakultetene ønsker at det skal innføres en obligatorisk forskningsoppgave for alle
spesialistkandidater. For tiden er det imidlertid ingen europeiske land som har det i sin spesialistutdanning. En slik
forpliktelse i norske regler vil derfor ikke bidra til å harmonisere våre spesialistregler med EU-landenes. En
obligatorisk forskningsoppgave for flere hundre spesialistkandidater årlig vil også legge beslag på store ressurser.
Det må tenkes grundig igjennom om ikke disse ressurser kan brukes på en mer hensiktsmessig måte for å høyne
spesialistenes kompetanse.
Det som haster nå er å få et regelverk som legger til rette for at forskning kan være en del av
spesialistutdanningen. Samtidig kan man synliggjøre forskning som et trinn i karrierestigen. Dernest må det legges til
rette for at leger kan satse på forskning uten å bli lønnstapere.
Hvis myndighetene virkelig mener at vi skal satse mer på forskning i medisinen, vet vi mye om hvilke virkemidler vi
kan bruke. Spørsmålet er om politikerne har vilje til å ta virkemidlene i bruk.
Hans Petter Aarseth
president
