Nye funn antyder genetisk substrat for angst
Psykiatrien er nå definitivt inne i en biologisk periode, og har vært det en tid. Dette har ført til at kunnskapen
om biologiske forhold ved hjernens normale og sykelige funksjon er blitt omfattende. Faren er at denne kunnskapen ikke
integreres med det vi vet om psykososiale forhold og disses betydning for våre følelser. All atferd har et biologisk
substrat - det vil si at våre følelser, handlinger, opplevelser og tanker har et elektrokjemisk korrelat. Dette er i de
senere år i økende grad vist ved funksjonelle undersøkelser av hjernen hos mennesker, f.eks. ved
positronemisjonstomografiske (PET) studier eller funksjonell magnetisk resonanstomografi (MR). I slike studier finner
man endrede aktivitetsmønstre i ulike deler av hjernen ved f.eks. den vanlige tristheten (tenk på noe trist) og de
alvorlige depresjonene (sykdommene). Likeledes er ulike deler av hjernen mer spesifikt aktivert ved glede! Ved vanlig
testing av kognitive funksjoner (nevropsykologisk testing) finner man tydelige endringer ved en del psykiske lidelser,
f.eks. schizofreni og tilbakevendende depresjon. Disse endringene er gjerne lokalisert til fremre deler av hjernen,
frontal cortex. Dette betyr ikke at utelukkende biologiske modeller og terapi er effektivt ved psykiske lidelser, men
at også samtaleterapi og samvær endrer hjernen biologisk. Enkelte føler seg gjerne låst når “alt blir biologi”, og
taper oversikten. Alt er forutbestemt - det er det samme hva vi gjør, genene bestemmer alt. Lesing av filosofen Baruch
de Spinoza (1632-77), som Arne Næss har skrevet en enkel fremstilling om, kan hjelpe (1)!
Genene våre kan ha stor betydning med henblikk på sårbarhet for psykiske lidelser. De ulike psykiatriske sykdommene
har varierende arvelighet. Manisk-depressiv lidelse har størst genetisk komponent: Man regner med at risikoen for denne
sykdommen er økt 20 ganger hvis en førstegrads slektning har denne lidelsen (2). For angstlidelser har man vanligvis
ikke regnet den genetiske komponenten som sterk. Det er imidlertid slik at benzodiazepiner, de sterkeste angstdempende
midlene vi har, virker ved å øke aktiviteten i GABA-systemet i hjernen. GABA er en inhibitorisk hovedtransmitter.
Benzodiazepiner (og barbiturater og meprobamat) binder seg til g-subenheten av GABAA-reseptoren. Denne økningen i GABA-effekt gir anxiolyse (angstdempning), men også sedative
effekter og tilvenningsfare.
I septembernummeret av Nature Neuroscience beskriver Crestani og medarbeidere “skapelsen” av en musestamme
som er heterozygot for GABAA-reseptor g2-subenheten (3).
Disse musene har redusert benzodiazepinbinding, som indikerer et redusert antall g-subenheter.
Det oppsiktsvekkende er at disse musene oppfører seg på samme måte som engstelige mennesker. De unngår nye omgivelser
og tolker ofte omverdenen som truende. Kan dette være spiren til en første genetisk modell for emosjonelle
forstyrrelser hos mennesker?
Tror vi at dette er en rimelig modell for angst hos mennesker, og kan det være slik at gener for denne g-subenheten kan styre angstnivå og angstlidelser hos mennesker? Gruppen med g-subenhetheterogene mus hadde en kraftig reduksjon i benzodiazepinbinding i spesifikke områder i hjernen:
hippocampus, cingulatum og prefrontal cortex, men lettere reduksjon i andre områder. De nevnte områdene er utvilsomt
involvert i menneskers følelser og sosiale liv. Forfatterne diskuterer om funnene, som i stor grad relateres til
hippokampale og frontale områder, kun forklarer kognitive aspekter ved angst, og ikke de mer autonome aspektene, i og
med at amygdala kun hadde beskjedne endringer.
Crestani og medarbeidere refererer til sine mus som interessante modeller for angstlidelser. Det kan således være
fritt frem om ikke så lenge for mulig genetisk screening med henblikk på sårbarhet for angstlidelser. Dette ønsker vi
vel ikke. Kay Jamison, den ledende biologiske psykologen, som selv har en manisk-depressiv lidelse, beskriver i sin
selvbiografi Mitt urolige sinn at hun hos allmennlege på det sterkeste ble frarådet å få barn på grunn av den
betydelige risikoen for at barnet skulle få en manisk-depressiv sinnslidelse. Hun reagerte med sinne og skuffelse
(4).
En artikkel i Nature Medicine som kommenterer arbeidet til Crestani og medarbeidere (5), drøfter ulike
biologiske substrater for angst på en reduksjonistisk måte: Angsten sitter i periakveduktal grå masse, amygdala,
septo-hippokampalt system osv. Tanker omkring samvirke mellom ulike hjerneavsnitt og høyde for kompleksiteten i
systemene er nærmest fraværende. Likeledes mangler den vanlige (og gode) modellen for sykdommer og plager som innebærer
stress - sårbarhetsaspektet, der stress kan være de ytre psykososiale forhold og sårbarheten det biologiske grunnlag,
f.eks. endrede GABA-reseptorer.
Det er neppe grunnlag for stor skepsis når det gjelder de nye funnene. Denne typen basalforskning er viktig for
forståelse av hjernens funksjon, samt mulig betydning for behandling. Imidlertid er kliniske implikasjoner i forhold
til angstplager både langt borte og vage. Dessuten er muligheter for genetisk screening med henblikk på psykiske
sykdommer og plager kanskje etisk enda mer problematisk enn screening for somatiske sykdommer.
Arne Næss (1) siterer Baruch de Spinoza slik om sjel og legeme: “Når man tror at de influerer på hverandre, kommer
det blant annet av at noen legemlige tilstander er lett tilgjengelige for vår observasjon, for eksempel de som
foreligger i et eksperiment (utenfor vårt legeme!), mens andre er vanskelig tilgjengelig, for eksempel tilstanden i vår
hjerne når vi tenker. På den annen side kan noen sjelelige tilstander være lette å observere, og andre vanskelige. Som
årsak og virkning vil vi gjerne stille opp lett observerbare forhold, og følgelig vil vi ha en tendens til å blande
sammen årsakskjeden.”
Anders Lund
Anders Lund er førsteamanuensis og overlege ved Psykiatrisk institutt, Universitetet i Bergen.
Hoveddelen av forskningen hans er innen biologiske forhold ved psykiske lidelser. Lund er president i Norsk Selskap for
Biologisk Psykiatri og medlem i Norsk Psykiatrisk Forenings Utvalg for biologisk psykiatri.
