Sammendrag
Den franske filosofen Michel Foucaults bok om galskapens historie fra 1961 har hatt meget stor innflytelse på
oppfatningene om psykiatriens historie utenfor det psykiatriske fagmiljøet, men den blir relativt sjelden diskutert
blant dem som utøver faget. Foucault beskriver psykiatriens hovedkjennetegn i lys av det han kaller “den store
innesperringen” av de gale og andre outsidere. Han hevder at en slik innesperring fant sted over hele det sentrale
Europa i perioden fra 1650 til 1800, og at interneringshuset i en viss forstand ble sinnssykeasylets modell.
I denne artikkelen diskuteres asylets fremvekstbetingelser og hvorvidt en slik stor innesperring virkelig fant sted,
og det rettes et kritisk søkelys mot grunnlaget for Foucaults fortolkningsramme. Deretter drøftes noen av årsakene til
at den humanistiske og nyskapende ånd som preget asylet ved begynnelsen av forrige århundre, i stor utstrekning var
erstattet med stillstand og oppgitthet 150 år senere.
