Sammendrag
Intensjonen bak fastlegeordningen er både å sikre befolkningen et likeverdig behandlingstilbud og ivareta den enkelte
pasients rett til rask og optimal behandling. Samtidig skal ordningen imøtekomme samfunnets krav om effektiv
ressursbruk til fellesskapets beste. Denne todelingen er imidlertid ikke uproblematisk. Innføringen av et
fastlegesystem er et politisk vedtak basert mer på helseøkonomiske vurderinger enn på medisinsk-faglige prioriteringer,
der effekt av ressursbruken måles i kvantitative mer enn i kvalitative størrelser. Dette åpner for en rekke faglige og
etiske dilemmaer som neppe lar seg løse av gode intensjoner alene.
