Sammendrag
Fødselshjelp og kvinnesykdommer utvikler seg til å bli en spesialitet med en svært høy andel kvinnelige leger. Slik har
det ikke alltid vært.
Det medisinske fakultet protesterte i 1882 mot at kvinner skulle få adgang til å bli leger. Den første kvinne avla
medisinsk embetseksamen i 1893, og de første kvinnelige leger ønsket å skaffe seg spesiell kompetanse i
kvinnesykdommer. Imidlertid var det svært vanskelig å få de nødvendige utdanningsstillinger i gynekologi.
Da en velkvalifisert kvinnelig søker, Louise Isachsen (1875-1932) i 1914 ikke fikk stillingen som reservelege ved
Kvinneklinikken, Rikshospitalet, medførte det strid. Striden fant sted ikke bare på den medisinske arena, men også i
avisene og det politiske miljø. Kvinneklinikkens sjef, professor Kristian Brandt (1859-1932) argumenterte mot henne,
først ut fra rene kvalifikasjonskrav, senere hevdet han at kvinner ikke var velegnede som operative gynekologer eller
fødselshjelpere.
De krav han, og andre i samtiden, stilte til kvinner som leger, settes i denne artikkelen opp mot datidens krav til
jordmødrene, som alle var kvinner. Brandt var selv, som lærer og lærebokforfatter, sentral i å formulere disse
kravene.
