Sammendrag
Hvis man ser folkehelsens, medisinens og helsevesenets historie gjennom de siste tusen år i et demografisk perspektiv,
fremgår det at grunnlaget for medisinens virkeområde har forandret seg meget sterkt, spesielt i løpet av de siste to
hundre år, både hva angår den faglige og administrative bakgrunn og når det gjelder befolkningens størrelse,
bosettingsmønster og levekår. Til tross for en langvarig befolkningstilbakegang etter svartedauden, har det vært en
befolkningsøkning som på 1800-tallet var spesielt preget av at dødeligheten sank før fødselstallet begynte å avta, slik
at folkeveksten ble særlig sterk. Den medisinske vitenskaps og helsevesenets betydning for befolkningsutviklingen ble
for Norges vedkommende først merkbar fra begynnelsen av 1800-tallet, men da først og fremst som resultat av
forebyggende og sosialmedisinsk innsats.
Betydningen av den kurative medisin, sett som innvirkning på demografiske parametere, kom først med den effektive
infeksjonsbekjempelsen i det 20. århundre. Medisinens faglige utvikling skjøt betydelig fart i den samme perioden, men
både faglig fremgang og praktisk helsearbeid må sees i sammenheng med de sosiale rammebetingelsene. Like viktig for
praktisk medisin og helsearbeid er det at man har beveget seg fra et samfunn der sykdom og død var en naturlig del av
hverdagen, til et samfunn der helse og god funksjon inntil høy alder oppleves som en rettighet.
