Etter tildelingen av Nobels fredspris for 1999 opplever Leger Uten Grenser både hyllest og
nærmere gransking av sitt arbeid
Nobelkomiteen kunngjorde 15. oktober 1999 at Nobels fredspris skal tildeles Leger Uten Grenser - Médecins Sans
Frontières - for banebrytende humanitær innsats.
I jubelen, og dels i lettelsen, over at tusenårets siste fredspris går til Leger Uten Grenser, snarere enn til
kinesiske opposisjonelle, har det ikke vært mange kritiske kommentarer. Den norske lægeforening var blant de første
stolte gratulantene. Det er en glede at Nobels fredspris går til en engasjert og aktiv frivillig hjelpeorganisasjon som
hjelper og vitner om mennesker i fare.
Organisasjonen nyter stor respekt for sine prinsipper om nøytralitet og uavhengighet, og for at de ofte er de første
til å nå frem og de siste til å trekke seg ut ved væpnede konflikter og naturkatastrofer. Prisen er en anerkjennelse av
organisasjonen slik den fremstår gjennom vitnesbyrd fra helsearbeidere i felten. Men som vanlig vil nobelprisen sikkert
også bidra til å belyse sider ved Leger Uten Grenser som er mindre kjent og mer problematiske.
Kort tid etter at Menneskerettighetsutvalget i Den norske lægeforening ble opprettet i 1991 tok den internasjonale
organisasjonen Médecins Sans Frontières kontakt fordi de ønsket å komme til Norge for å formidle vitnesbyrd om
situasjonen for kurderne i Nord- Irak, sultkatastrofene i Afrika, om problemer knyttet til de internasjonale
hjelpeorganisasjonenes konkurranse i felten, og om hvordan myndighetene i flere av mottakerlandene utnyttet situasjonen
for å få nødhjelpsmidler. Menneskerettighetsutvalget hjalp til med å arrangere en pressekonferanse, møter med
Utenriksdepartementet, og med utenrikskomiteen i Stortinget. Det gjorde et sterkt inntrykk å høre beretningene, oppleve
formidlingsevnen og engasjementet, og ikke minst viljen til å belyse dilemmaer som organisasjonen selv stod oppe i.
Et godt eksempel på denne viljen er en artikkel skrevet av lederen for den norske avdelingen, Morten Rostrup, der
han belyser etiske dilemmaer knyttet til medisinsk nødhjelp (1). Leger Uten Grenser valgte å trekke seg ut av leirene i
Tanzania og Zaire der flyktninger fra Rwanda var samlet etter folkemordet i 1994 fordi de mente hjelpen ble misbrukt av
hutumilitsen til å bygge opp en geriljahær. I Sør-Sudan vurderer organisasjonen fortløpende om de skal trekke seg ut
fordi nødhjelpen manipuleres av lokale makthavere, og i Nord-Korea trakk de seg ut i 1998 fordi myndighetene nektet
direkte tilgang til pasientene. Leger Uten Grenser ser seg stadig nødt til å sette grenser for å etterleve sine
prinsipper.
I forbindelse med at Menneskerettighetsutvalget arrangerte et seminar for det internasjonale krigstribunalet i Haag
i 1995, møtte det internasjonale Røde Kors og Médecins Sans Frontières sammen med Verdens helseorganisasjon og en rekke
andre internasjonale hjelpeorganisasjoner for å diskutere de ulike rollene i felten (2). Det bildet som dannet seg var
at hjelpeorganisasjonene både konkurrerer og utfyller hverandre. Forholdet mellom Røde Kors og Leger Uten Grenser
illustrerer dette. Røde Kors arbeider etter prinsippet om at de må ha tillatelse fra myndighetene i de land der de går
inn, mens Leger Uten Grenser ikke krever slik tillatelse. Leger Uten Grenser har vært i stand til å hjelpe i områder
der Røde Kors ikke kommer til, men de har også vært kastet ut av land der Røde Kors har kunnet arbeide.
I tiden etter at fredsprisen ble annonsert, har norske aviser omtalt to saker som belyser prinsipielle spørsmål
knyttet til Leger Uten Grenser. Under overskriften Uavhengige leger lever av UD-midler omtalte Dagsavisen en
NTB-melding om at den norske avdelingen i fjor mottok 72 millioner kroner fra Utenriksdepartementet, mens de bare
samlet inn 3,5 millioner kroner fra private givere (3). Dette strider mot organisasjonens målsetting om uavhengighet,
melder NTB. Leger Uten Grenser svarer at man må se på det internasjonale budsjettet der 58% av midlene i 1998 kom fra
private givere (4). Saken viser likevel at spørsmålet om uavhengighet er vanskelig for alle frivillige organisasjoner.
Kanskje er det snarere tale om grader av avhengighet, der Leger Uten Grenser strekker seg lenger enn mange andre
organisasjoner ved å sørge for at mer enn 50% av midlene skal komme fra private givere. I spesielle situasjoner
benytter de ikke midler fra partiske givere, slik de demonstrerte det under Kosovo-krisen, der Leger Uten Grenser ikke
benyttet midler fra myndighetene i NATO-land.
Den andre saken er eksklusjonen av den greske avdelingen av Leger Uten Grenser. Det nære forholdet mellom Hellas og
Serbia bidrog til at den greske avdelingen ønsket å hjelpe Serbia under Kosovo-krisen. De gikk på egen hånd inn i
Serbia, og ble etter dette utsatt for kritikk fra den internasjonale organisasjonen til Leger Uten Grenser som mente at
grekerne brøt med prinsippet om uavhengighet. Den 24. september 1999 ble den greske avdelingen utelukket fra Leger Uten
Grenser, men først etter oppslag i internasjonale medier sendte organisasjonen ut en pressemelding om saken (5).
Prinsippet om uavhengighet holdes høyt i hevd av Leger Uten Grenser, og det er beundringsverdig. Men uavhengigheten
av myndigheter har en annen side, og det er avhengigheten av mediene. Hjelpeorganisasjonene har fra opprettelsen tidlig
i 1970-årene mestret internasjonale medier misunnelsesverdig godt. Våre forestillinger om Leger Uten Grenser er knyttet
til unge kvinner og menn som yter en heltemodig innsats i dramatiske situasjoner. Helterollen er salgbar, og er sikkert
avgjørende for omfanget av de private midlene som samles inn. Leger Uten Grenser legger selv vekt på flere andre sider
ved sin virksomhet som ikke vinner like stor oppmerksomhet. De er involvert i mange mer møysommelige og byråkratiske
prosjekter. I disse dager er de aktivt engasjert i et fremstøt overfor Verdens handelsorganisasjon (WTO) for å bidra
til at nødvendige legemidler blir tilgjengelige i fattige land (6). Foreløpig kombinerer de rollen som ung helt med
rollen som verdig voksen, men mange andre hjelpeorganisasjoner vet at det kan være vanskelig over tid. Nobels fredspris
vil forhåpentligvis bidra til at de fortsatt kan utvikle denne kombinasjonen.
Camilla Stoltenberg
Camilla Stoltenberg (f. 1958) er leder for Legeforeningens menneskerettighetsutvalg. Hun
arbeider med genetisk epidemiologi som post doktor-stipendiat.
