Cæsar Boeck - en personlighet i norsk medisin og en betydningsfull dermatolog i internasjonal
medisinsk historie
For noen få år siden kom en eldre elskverdig kvinne til Hudavdelingen ved Rikshospitalet for vurdering av en
hudlidelse. Til vår forbauselse kunne hun fortelle at hun som ung pike hadde vært privatpasient hos professor Cæsar
Boeck! Hennes utsagn gjorde et dypt inntrykk. Den strenge mannen, som så ned på oss unge fra avdelingens samling av
portrettmalerier, ble med ett sterkt nærværende.
Cæsar Boeck (1845-1917) var et av de siste medlemmer av en embetsmannsslekt som på 1700-tallet kom til Norge fra
Flandern. Slekten er nå utdødd på mannssiden etter å ha fostret en rekke fremragende akademikere, hvorav flere
betydningsfulle leger, slik som Cæsar Boeck og hans onkel Carl Wilhelm Boeck (1808-75). Begge var sterke
personligheter, både som leger innen norsk dermatologi og som vitenskapsmenn.
Cæsar Boeck arbeidet som reservelege ved Hudavdelingen ved Rikshospitalet fra 1875 og var konstituert overlege til
1878 etter sin onkels død. Han ble i 1889 utnevnt til sjef og overlege og i 1895 “bestallet” som professor ved Norges
eneste hudavdeling. Etter eget ønske trakk han seg tilbake i 1915. I hele sitt profesjonelle liv opprettholdt han en
angivelig “enorm” privatpraksis. Privat levde han et tilbaketrukket og fredsommelig borgerlig liv med en stor interesse
for flamske malerier (1, 2). Denne interessen har sannsynligvis sin årsak i hans norske slekts utgangspunkt i
Flandern.
Cæsar Boeck var svært aktiv i det norske medisinske miljø. Sammen med sine kolleger Mikael Skjelderup (1834-1902) og
Fredrik Stabell (1832-99) stiftet han i 1881 Tidsskrift for praktisk Medicin, som ved grunnleggelsen av Den norske
lægeforening i 1886 ble til Tidsskrift for Den norske lægeforening.
I vår tid med raske og store forandringer blir studiet av fortiden stadig viktigere for å finne meningsfylte
sammenhenger. Historien om tidligere tiders medisinske praksis setter vår profesjonelle gjerning inn i en sammenheng
som gir dypere mening. Derfor er det gledelig når unge kolleger beskjeftiger seg med medisinsk historie. Et godt
eksempel er den spennende artikkelen i dette nummer av Tidsskriftet (3) om Cæsar Boecks epokegjørende beskrivelse av
Multipelt benignt hud-sarkoid fra 1899 (4) - for 100 år siden i disse dager - og den påfølgende rivalisering om
“retten” til denne sykdommen.
Takket være nedtegnelsen av historiske sammenhenger kan vi få innsikt i tidligere kulturer. I alle slike kulturer
står medisinsk praksis sentralt (5). Vi finner det i Ebers Papyrus fra Egypt, som også forteller om medisinske rutiner,
hudens problemer og behandling flere tusen år før vår tidsregning. Viktig er også den hetittiske leder Hamurabis Codex
og den antikke verdens skrifter (6). Aristoteles oppfattet huden som skillet mellom det indre og ytre kosmos og mente
at forandringer i huden oppstod når denne kosmiske likevekt ble forstyrret. Den Hippokratiske Codex-samling (7) har
vært et sentralt medisinsk-historisk dokument frem til våre dager.
Dermatologien, som resten av den moderne medisinen, er en ung vitenskap. Huden ble først definert som et eget organ
i 1777 ved Anneus Charles Lorry (1726-83), etterfulgt av en rekke forsøk på å klassifisere sykdommer i huden.
Grunnleggelsen av verdens eldste dermatologiske klinikk, i Wien, fant sted i 1841 med Karl Ferdinand Hebra (1816-80)
som sjef (8). Noen måneder etter ble Rikshospitalets Hudavdeling i Kristiania grunnlagt i kongelig statsråd på
Stockholms slott under kong Karl Johan. Senere vokste det frem flere dermatologiske sykehusavdelinger i hele Europa.
1800-tallet ble en tid hvor man innen dermato-venereologien systematiserte kjente og nyoppdagede sykdommer med
utgangspunkt i den kliniske morfologi, efflorescensene (ex + florescere - slå ut i blomst), og det histologiske bildet
av biopsier. Det er i denne sammenhengen vi må se norsk dermatologis største personligheter, Cæsar Boeck og hans onkel
og forgjenger Carl Wilhelm Boeck.
Cæsar Boecks vitenskapelige produksjon ble etter hvert meget omfattende. Han var en usedvanlig begavet kliniker og
histopatolog. Han pleiet sine tallrike utenlandske kontakter, spesielt i Østerrike og Tyskland, publiserte i sentrale
innenlandske og utenlandske tidsskrifter og hadde flere studieopphold i utlandet, bl.a. i Wien i 1874/75. Han var en
ledende personlighet ved de store internasjonale dermato-venereologiske kongresser. Som et resultat av dette ble det
til hans 66-årsdag utgitt et festskrift i bokform med oversikt over alle hans publiserte arbeider og med artikler fra
datidens ledende dermatologer. Boken befinner seg i dag i Rikshospitalets Hudavdelings forvaring. Den ble senere utgitt
av det toneangivende Archiv für Dermatologie und Syphilis i Wien (9).
Cæsars Boecks viktigste “oppdagelse” var førstebeskrivelsen av den ennå aktuelle hud- og systemsykdom sarkoidose
(4), hvis etiologi fortsatt er ukjent. I henhold til en praksis som nå synes å forsvinne, er denne sykdommen senere
blitt knyttet til førstebeskriverens navn, og sarkoidose kalles derfor også for Morbus Boeck, Boecks sykdom. Som en
digresjon har dette eponymet voldt internasjonale problemer hva gjelder uttalelsen av selve navnet (10).
Cæsar Boeck fikk brukt sine evner til rett tid. I striden om hans “førsterett” til sarkoidosen ble siste ord sagt i
en artikkel fra 1982: “Boeck arrived at precisely the right moment with a recognizable truth. He coined an instantly
acceptable term (sarkoid) that had been used up to that time only by Kaposi to encompass some illdefined, relatively
benign lymphomas. Perhaps, most important, he accurately and lucidly depicted the classical histological features of
this characteristic granuloma. So, history justifies the term Boeck’s sarcoidosis” (11).
Den norske nekrologen over Cæsar Boeck, trykt i Tidsskriftet i 1917, innledes meget berettiget med følgende vakre og
tidstypiske betraktning: “Ved professor Cæsar Boecks bortgang den 17de mars iaar er vort land blit det navn fattigere,
hvis bærer ubestridelig inden den medisinske verden hadde den lødigste internasjonale klang” (9).
Ole Fyrand
Ole Fyrand (f. 1937) har vært ansatt ved Hudavdelingen, Rikshospitalet fra 1972, der han nå er
professor og avdelingsoverlege
