Nye tekniske hjelpemidler og mer effektivisering øker tidspresset fremfor å redusere det. Kan
vi snu utviklingen?
Den medisinske utvikling i det 20. århundre lar seg ikke oppsummere i ett nummer av Tidsskriftet. I de
tilbakeblikkene som presenteres i århundrets siste utgivelse, har vi lagt mer vekt på ideer og utviklingstrekk enn på
teknologiske gjennombrudd. Mens sykdom og død ble sett på som en naturlig del av livet ved forrige århundreskifte, blir
nå god helse langt opp i høy alder nærmest betraktet som en rettighet (1). Og nye og bedre trygdeordninger er på mange
måter like viktige for pasientene som de mange biomedisinske fremskritt (2). Den viktigste erkjennelse er kanskje at
legevitenskapen ikke eksisterer i et vakuum, men henger nøye sammen med samfunnsutviklingen for øvrig.
Århundret som vi snart forlater, kan karakteriseres på ulike måter og langs forskjellig akser. I vår del av verden
har det vært fremskrittenes og teknologiens århundre. Det har vært vekstens og velstandens århundre, og det har vært
mangfoldets og modernitetens århundre (3). Men om jeg personlig skulle gi det 20. århundre en karakteristikk, måtte det
være som travelhetens århundre.
Tekniske hjelpemidler har ført til en effektivisering av produksjonslivet som historien ikke kjenner fra før.
Produktiviteten har økt på en måte som gjør eksponentialkurven til århundrets ikon. Tempoet øker på alle områder.
Mennesker forflytter seg fysisk og mentalt raskere enn noen gang, og tilbudet av varer og tjenester kombinert med en
utbredt velstand gjør valgets kvaler uutholdelige for oss. Bare en ting står nemlig fast: Døgnet har fortsatt 24 timer.
Innen denne rammen skal vi fortsatt få tid til å sove, spise, arbeide, hvile og ta for oss av alle de fritids- og
underholdningstilbud som verden byr på. Helst vil vi gjøre alt - samtidig. Travelhet er nærmest blitt et statussymbol.
Kommunikasjon og informasjon er de nye vekstnæringer, og ikke minst er massemediene blitt vår tids største tidstyver.
Mer ny informasjon er blitt produsert de siste 30 år enn i de foregående 5000, og for mye informasjon betraktes nå som
like farlig som for lite (4). Nordmenn brukte i 1998 gjennomsnittlig mer enn fem timer daglig på ulike massemedier (5),
eller en tredel av sin våkne tid. En femdel av det norske folk opplever store problemer med å prioritere sin tid, og
over halvparten opplever ofte eller av og til en form for tidsmangel (6). Tidspresset er rimeligvis størst blant dem
som har mest omfattende forpliktelser i yrkes- og familielivet (6).
Til denne gruppen hører de fleste leger. Til tross for at antall leger i Norge er mer enn tidoblet i løpet av
århundret (7), oppleves sannsynligvis tidspresset sterkere enn noen gang. Det er ikke til å undre seg over at det
spørsmålet dagens leger gjerne skulle stille til tidligere tiders kolleger, handler om hvordan de skaffet seg tid til å
pleie forholdet til pasientene (8). Tid er en dimensjon det er vanskelig å fange både i tanken og i språket (9). De som
aldri har tid, utretter ikke noe som helst, skriver Trond Berg Eriksen i sin bok Tidens historie (10, omtalt
på side 4597). Det er denne fellen vi er i ferd med å gå i. Ettertanke og refleksjon er blitt fremmedord for oss. Når
vi opplever at kontinuerlig effektivisering og flere tekniske hjelpemidler stadig øker travelheten i stedet for å
redusere den, er det god grunn til å stoppe opp og spørre om vi vil at denne utviklingen skal fortsette.
Kanskje vi også her kan finne råd og hjelp i historien? Går vi tilbake til begynnelsenav det forrige årtusenet, kan
vi finne kloke ord av Marcus Aurelius (romersk keiser 161-180), den tids Bill Clinton, som i sin dagbok skrev det som
kan være motto for noen og enhver av oss ved århundreskiftet: “Av platonikeren Aleksander lærte jeg at jeg sjelden - og
aldri uten tvingende grunn - skulle si til noen eller skrive i et brev: jeg har det travelt. Heller ikke på denne måten
stadig unndra meg plikter mot de mennesker som omgir meg ved å skylde på stundens krav” (11).
Magne Nylenna
Magne Nylenna (f. 1952) er redaktør av Tidsskriftet.
