Disse opplysningene kommer frem i to notater Akademikerne har sendt sine medlemsorganisasjoner.
Både i kommunal og i statlig sektor har 1990-årenes lønnsoppgjør vært preget av mekling, konflikter, streik og lønnsnemnder, mener Akademikerne. Det har vært kamp mellom arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner og arbeidstakerorganisasjonene seg imellom for å få det beste resultatet for egne medlemmer. Dette mener Akademikerne skyldes lite fleksible lønnsoppgjør som ikke har vært tilpasset sektorenes behov.
Behov for lokal lønnspolitikk
Resepten Akademikerne skriver ut for statlig sektor er oppmykning av forhandlingssystemet ved at partene sentralt forhandler om den økonomiske rammen i oppgjøret og om endringer i forhandlings- og fellesbestemmelsene. Resten av midlene flyttes i forhold til hver enkelts andel, ned til drøftinger i det enkelte departementsområdet og virksomhetene.
For den kommunale sektoren vil en egen hovedtariffavtale mellom Kommunenes Sentralforbund og Akademikerne være det beste, tror Akademikerne. Organisasjonen har ikke behov for å delta i forhandlinger som omfatter andre organisasjoners medlemmer, slik de må med dagens system.
Disse endringene vil gjøre systemet mer fleksibelt og gi mulighet for at lønn i større grad kan brukes for å rekruttere og beholde arbeidskraft, tror Akademikerne. De oppfordrer derfor tillitsvalgte i statlig og kommunal sektor til å drøfte prinsipper om større lokalt ansvar for lønnsfastsettelsen med arbeidsgiverne.
