Influensaen slo til for alvor ved årsskiftet 1999 – 2000. Det bør etterlyses hva som skjedde med beredskapsplanen for influensa, eller ”pandemiplanen” (1). Det var lagt ned mye godt arbeid i planen, med mange spesialister involvert og mye ressurser. Hvorfor ble ikke planen prøvekjørt i den situasjonen vi for eksempel hadde i Oslo? Det er viktig å lage beredskapsplaner, men det er også viktig å prøvekjøre dem.
I alle tilfeller tror jeg ikke planen hadde fungert så godt, fordi den ikke tok høyde for en viktig faktor: Det at vi har med luft-dråpe-kontaktsmitte å gjøre (2 – 5). Smittevern overfor luftsmitte var i egentlig forstand ikke drøftet i planen (1).
Som regel vil det være mange uvaksinerte personer ved et influensautbrudd og/eller dårlig effekt av vaksinen hos risikopasienter (eldre, småbarn, pasienter med nesatt infeksjonsforsvar m.m.) (3, 5). Dette ble til fulle demonstrert under årets influensautbrudd. Når det gjelder influensa, er luftsmitteisolasjon/kohortisolasjon av pasienter med samme symptomer et viktig tiltak (2 – 6). Med de manglende isolasjonsforhold som eksisterer ved norske sykehus, kan man ikke vente annet enn en meget utbredt smittespredning – også i sykehus og andre helseinstitusjoner. Det ble i mediene stort sett bare rapportert om vaksiner og influensamidler som skulle forkorte sykdomsfasen – lite om hvordan man skulle forebygge smittespredningen i samfunnet.
Manglende beredskap og manglende generelle råd om smittevern er en dyr ekstrakostnad for samfunnet, ikke minst ved sykehus (7), og vil være alvorlig dersom en mer alvorlig pandemi av influensa slår til mot befolkningen.
