Jeg takker Carl Ditlef Jacobsen for hans kommentar til min artikkel om evaluering av rehabiliteringskurs for pasienter med kronisk obstruktiv lungesykdom.
Under kurset ble det i legens undervisning i sykdomslære meget sterkt lagt vekt på skadevirkningene av røyking og på betydningen av røykestopp for å bedre tilstanden og forsinke sykdommens videre utvikling. Røykeavvenningskurs ble sterkt anbefalt og et oppslag om sykehusets tilbud om gratis røykeavvenningskurs var oppslått i undervisningsrommet. Av praktiske og kapasitetsmessige grunner valgte vi ikke å inkludere et røykeavvenningskurs i vårt rehabiliteringskurs. Betydningen av røyking ble ikke bevisst ignorert, men etter at grundig og saklig informasjon om skadevirkningene av røyking var gitt av både lege og sykepleier, fant vi det ikke riktig å omtale saken mer, mye av hensyn til et fortsatt godt samarbeidsklima.
Jeg er fullstendig klar over at røykestopp trolig har bedre effekt på denne pasientgruppen enn et rehabiliteringskurs. Ved vurderingen av hvilke komponenter som er de viktigste i rehabiliteringsopplegget, er det imidlertid tenkt på vanlige rehabiliteringsopplegg som ikke inkluderer et eget røykeavvenningskurs. Det er en svakhet ved arbeidet at det ikke ble undersøkt hvor mange som sluttet å røyke som følge av kurset.
Vi må regne med at alle som fortsetter å røyke gjør det ut fra en opplevelse av eller antakelse om at de har det bedre (bedre «livskvalitet») med fortsatt røyking og uendret sykdom og prognose, enn med ubehaget forbundet med røykestopp og med mindre sykdom og bedret prognose som følge.
Etter min mening kan det diskuteres om et lungerehabiliteringskurs er regningssvarende å tilby dem som fortsatt røyker. En henvisning til røykeavvenningskurs med krav om etterfølgende 3 – 6 måneders total røykestopp før rehabiliteringskurs kan virke rimelig. Det synes imidlertid ikke å være i tidens ånd å støtte krav om så stor egeninnsats fra pasientenes side for å bedre egen helse.
