Atle Roness skriver i en redaksjonell artikkel i Tidsskriftet nr. 5/2000 om søvnvansker (1). Han anfører til slutt at bedre enn en resept ville det være om legen gav noe av seg selv til pasienten, nemlig sin interesse og sin tid og at den beste hjelp i «mange» slike situasjoner «ofte» ikke er et medikament, men en lege som er i stand til å være et medmenneske.
Det fremgår ikke hvorvidt det er gjort undersøkelser av denne metode, eventuelt om det er foretatt randomisering eller gjort bruk av kontrollgruppe eller oppfølgingsstudier.
Men uansett er det ikke av veien at legen overfor enhver pasient, altså ikke bare overfor pasienter med søvnvansker, gir av sin interesse og sin tid og er i stand til å være et medmenneske. Det er nær sagt nødvendig for i det hele tatt å kunne utføre forsvarlig legevirksomhet.
