Svært mange ekstra dødsfall skal til før det ville avslørt at noe var galt. Det viser regnestykker som to engelske epidemiologer og en statistiker har gjort etter Shipman-saken (1). Med dagens totalmortalitet i England på 1,1% ville man forvente 11 dødsfall i en praksis med listestørrelse 1000 pasienter og 22 med 2000 pasienter. Først ved flere enn 21 dødsfall årlig i den minste praksisen (ti flere enn forventet), og 36 (15 flere enn forventet) i den største, ville det være rimelig å iverksette en nærmere etterforskning. Da har de brukt 99% konfidensintervall, som i England med om lag 9000 praksiser ville begrense av etterforskningen til 45 leger hvert år.
Faksimile fra Dagbladet 1.2. 2000
Harold Shipman, som er dømt for å ha myrdet 15 pasienter over tre år, kunne med sin praksisstørrelse på 3 600 pasienter hatt en overdødelighet på 18 dødsfall per år i sin praksis før mortalitetsraten ville ha gitt rom for mistanke.
Forfatterne påpeker at en slik bruk av statistikk ikke vil gjøre annet enn å skape falsk trygghet og urimelige mistanker. Det sier seg selv at det ikke vil være lettere å oppdage en overdødelighet knyttet til dårlig medisinsk praksis på denne måten. For å beskytte folk mot farlige leger er det langt viktigere å skape uformelle informasjonskanaler fra pasienter, pårørende, medarbeidere, apotekere, begravelsesagenter og politimyndigheter til en egnet instans, konkluderer de.
Hvor vanskelig bruk av statistikk er i slike sammenhenger, ble også demonstrert i Norge i den såkalte Landås-saken, der en hjelpepleier ble frifunnet etter å ha vært tiltalt fordi man mente å ha påvist en overdødelighet blant pasientene under hennes vakter (2).
