Jeg har alltid bøker rundt meg både hjemme og på kontoret, så leser gjør jeg egentlig hele tiden. Arbeid og fritid glir i så måte over i hverandre. Riktignok er det etter hvert sjeldnere at jeg får anledning til å sette meg ned med en bok og begynne på side 1 og ende på siste side. For meg blir det mer å lete, å slå opp, å finne et eller annet jeg trenger å vite eller bare er nysgjerrig på. Dette konstante behovet preger både hva jeg låner på biblioteket og hvordan bokhyllene ser ut.
Da denne forespørselen fra Tidsskriftet kom, satt jeg akkurat med et morsomt kunsthistorisk oversiktsverk foran meg, det voluminøse festskriftet til riksantikvar Harry Fett, Norsk kunstforskning i det tyvende århundre, fra 1945. Kunsthistorie er et fagområde jeg får mer og mer sans for desto eldre jeg blir. Det jeg vanligvis arbeider med innenfor medisinsk historie og samfunnsmedisin, er konkrete begivenheter som har skjedd og skjer. Kunsthistorien blir fortellingen om hvordan det som har skjedd og skjer er blitt fortolket i samtiden, sett gjennom kunstneres øyne. Det gir en utvidet synsvinkel.
Omtrent midtveis mellom hjem og jobb går jeg forbi et antikvariat som jeg må innrømme virker som en magnet, for der er det akkurat slike bøker som vi liker hjemme hos oss. Fornuftige priser er det også. På stuebordet ligger i øyeblikket en riktig godbit derfra til daglig nytelse, tobindsverket Norge i det nittende aarhundrede. Da kalenderen begynte å vise 1900, hadde noen av landets fremste kapasiteter samlet sin viten om Norge. Interessant i seg selv, men også interessant i et metaperspektiv, hvilken viten man fant viktig å velge ut og hvordan det ble gjort.
Livet er for kort til alle de bøker man skulle ha lest.
Marit
Fjellhaug,
Tidsskriftet
