Forlaget anfører at boken er skrevet til bruk i utdanning av helse- og sosialarbeidere i psykiatrien, og i forordet opplyses at senter for psykoterapi og psykososial rehabilitering ved psykoser (SEPREP) har den på pensum. Den er altså ikke skrevet direkte for leger, men, som antydet nedenfor, er den også leseverdig for vår yrkesgruppe.
Boken er først og fremst bygd opp rundt å forstå psykosen som en krisereaksjon og ikke som en egentlig sykdom. I første del gir forfatteren en grei og lettlest fremstilling av internasjonale og nasjonale bidragsytere innen denne skole av tilnærming til psykoseproblematikken. Denne delen er fin til oppslag vedrørende kjente navn fra de siste 50 år som kom frem med revolusjonerende måter å forstå psykosene på. Dette er navn og tilnærminger som møtte mye større oppmerksomhet for 15 – 30 år siden enn nå, som biologiske tilnærminger står i fokus. Resten av boken er rettet inn mot behandling – individuelt, i smågrupper og som miljøterapi. Her kommer forfatteren med erfaringer fra egen virksomhet og fra sitt faglige nærmiljø.
Forfatteren anstrenger seg for å være balansert overfor biologiske og nosologiske tilnærminger til dette området. Dette gjøres på en vederheftig måte, selv om det etter anmelderens syn ikke er viktig eller riktig å fjerne sykdomsstempelet fra schizofreni og andre psykoser. De mekanismer forfatteren forklarer på en så skikkelig måte, er jo likevel innlysende riktige som ledd i sykdommenes patogenetiske kjede og ikke minst i behandlingen av dem.
Alt i alt vil jeg anbefale boken som interessant lesing, ikke minst for leger i psykiatrisk utdanning.
Pål
Hartvig
Gaustad sykehus
