Norske sykehuslegers praksis ved røykeavvenning

Materiale og metode

Resultater

En sammenlikning mellom de legene som svarte på skjemaet og de legene som ikke svarte, men som man oppnådde telefonisk kontakt med, er gitt i tabell 1. Blant dem som ikke svarte var det signifikant færre leger med regelmessig pasientkontakt og flere leger med røntgen- og laboratoriefag. Ellers varierte ikke gruppene signifikant med tanke på de andre variablene i tabell 1. I alt 90 av de legene som svarte på spørreskjemaet, hadde ikke regelmessig pasientkontakt og ble ekskludert fra videre analyser. Kvinnene var signifikant yngre og hadde vært kortere tid i praksis enn mennene. Andelen dagligrøykere var dobbelt så høy blant mannlige som blant kvinnelige sykehusleger (tab 2).

Dersom pasienten har en røykerelatert sykdom, angav 98 % av legene at de spør pasienten om hans/hennes røykevaner. Legene oppgav å gjøre det i gjennomsnittlig 92 % (SD 19 %) av tilfellene (tab 3). Dersom pasienten ikke har en røykerelatert sykdom, angav 73 % av legene at de spør etter røykevanene. Gjennomsnittlig 66 % (SD 29 %) av disse pasientene blir spurt. Dersom pasienten ikke har en røykerelatert sykdom, angav signifikant flere kvinnelige leger at de spør om røyking sett i forhold til mannlige leger (tab 3).

Blant de legene som angav at de spurte om pasientens røykevaner ved ikke-røykerelatert sykdom, svarte kvinner at de gjør det i større andel av tilfellene enn menn og eldre at de gjør det i større grad enn yngre kolleger (tab 4). En motsatt tendens ble observert for de legene som angav at de informerte om helsefordeler ved å slutte å røyke. Her opplyste mannlige sykehusleger at de gjorde dette oftere enn kvinnelige sykehusleger, og yngre oftere enn eldre (tab 4).

Dersom legene visste at pasienten ønsket å slutte å røyke, angav 6 % eller færre av dem at de ofte delte ut materiell til selvassistanse, henviste pasienten til deltakelse i røykeavvenningsgrupper eller forhandlet frem en sluttdato. En av fire leger angav at de ofte anbefalte bruk av nikotinsurrogater (tab 5). Kombinasjonen av ofte å dele ut materiell til selvassistanse, henvise til røykeavvenningsgrupper, forhandle frem sluttdato og anbefale nikotinsurrogater ble angitt av 1 % av legene.

Mannlige sykehusleger svarte hyppigere enn kvinnelige at de ofte eller noen ganger delte ut materiell til selvassistanse (28 % versus 18 %, p< 0,05). Kolleger yngre enn 55 år angav hyppigere enn de 55 år eller eldre at de ofte eller noen ganger anbefalte nikotinsurrogater (68 % versus 53 %, p< 0,01). Svarene på hvor ofte ulike typer assistanse ved røykeslutt ble tilbudt, varierte ellers ikke signifikant med legenes kjønn, alder, egne røykevaner eller tid siden de var ferdig utdannet lege.

Diskusjon

Studien viser at sykehuslegene i stor grad spør om røyking hos pasienter med røykerelatert sykdom. Hvis pasienten ikke har røykerelatert sykdom, er legene mindre interessert i pasientens røykevaner. En av fire leger angir da at de aldri spør om pasienten røyker. Aktive tiltak fra sykehuslegens side overfor pasienter som ønsker å slutte er sparsomme.

Svarene på spørreskjemaene er ikke validert blant sykehusleger. Spørsmålene er forholdsvis ukontroversielle, men vi antar at legene gjerne vil fremstille seg selv i et best mulig lys. Tallene representerer trolig et brukbart estimat for norske sykehuslegers atferd med tanke på å spørre etter pasientens røykevaner og tiltak for å hjelpe dem som ønsker å slutte.

Så langt vi kjenner er dette den første studien der man undersøker sykehuslegers praksis i forbindelse med å få pasientene til å slutte å røyke. Tidligere studier (6) har konsentrert seg om leger i primærhelsetjenesten. Vi mener at også sykehusleger bør delta aktivt i røykeavvenningsarbeid. Sykehusleger utgjør 56 % av legene i Norge. Omtrent 30 % av befolkningen er årlig innlagt i sykehus eller til poliklinisk konsultasjon (E. Mogseth, SINTEF Unimed Norsk pasientregister, personlig meddelse, 1999). Sykehuslegene representerer således et stort potensial når det gjelder å få befolkningen til å slutte å røyke.

Sykehuslegene er flinke til å spørre om røyking ved røykerelatert sykdom, men potensial for forbedring er til stede hos pasienter som ikke har røykerelatert sykdom. Det å ta opp røyking med pasienten kan bidra til å bevege røykere som er usikre på om de vil slutte, over i gruppen av røykere som ønsker å slutte.

Kvinnelige leger angav hyppigere at de tok opp røykevanene hos pasienter med ikke-røykerelatert sykdom enn det mannlige kolleger gjorde. Dette kan skyldes at kvinner kanskje er mer samvittighetsfulle enn menn. Imidlertid informerte kvinnelige leger om fordeler ved å slutte å røyke hos en mindre andel av pasientene i forhold til mannlige leger.

Med tanke på alderstrender fant vi motstridende tendenser. Av dem som tok opp røyking ved ikke-røykerelatert sykdom forekom dette oftere med økende alder hos legen, mens yngre kolleger i større grad informerte om fordelene ved å slutte (tab 4). Imidlertid er korrelasjonskoeffisientene små, og resultatene må derfor tolkes forsiktig. Basert på egen erfaring var vår hypotese at yngre kolleger ville være langt mer aktive i røykeavvenning enn eldre. Når vi ikke fant en slik tendens, kan det skyldes flere forhold. For det første kan man tenke seg at eldre kolleger er rollemodeller for yngre, slik at yngre leger raskt etter ankomst i avdelingen slutter å ta opp røykeavvenning med pasientene. For det andre kan det gjenspeile det forhold at dagens medisinske studenter har lite undervisning i røykeavvenning.

Studien viste at legene i liten grad tilbyr hjelp til pasienter som ønsker å slutte. Å forskrive eller anbefale medikamenter i form av nikotinsubstitusjonmidler er det hyppigste anførte tiltak (tab 5). Flere studier har vist at bruk av nikotinsubstitusjonsbehandling har effekt (7). Effekten er imidlertid størst ved samtidig bruk av annen intervensjon (3). Dette gjøres imidlertid bare i liten grad av norske sykehusleger. At så få leger henviser til røykeavvenningskurs, skyldes sannsynligvis i stor grad at tilbudet ikke eksisterer. Imidlertid vil det være vanskelig å tilby røykeavvenningskurs til alle røykere. Enkle tiltak, som å dele ut materiell til selvassistanse samt forhandle frem en sluttdato, vil være billigere og vil kunne nå flere røykere. At legene gjør dette i så liten grad, kan skyldes manglende kompetanse, manglende følelse av at dette arbeidet er sykehuslegens ansvar eller manglende tid. Man vet imidlertid at et kort, strukturert råd om røykeavvenning fra legen har effekt (8). Det bør derfor satses på å få sykehusleger til å ta opp røyking med alle pasienter og tilby hjelp til røykere som ønsker å slutte.